Forskning og trosfrihet kan ikke settes opp mot hverandre

Debatt

Det er viktig å skille mellom en rettighetsbasert ordning og en konkurransebasert ordning, skriver Henrik Erhard Hermansen. (Foto: Norges Kristne Råd)

DEBATT: Artikkelen bygger på et premiss som overser at forskning og tros- og livssynssamfunn finansieres ut fra helt ulike prinsipper, svarer innsenderen på ansvarlig redaktør Aksel Kjær Vidnes' kommmentar.

I kommentaren «Staten krever toppkarakter av forskerne – og ingenting av trossamfunnene» skriver ansvarlig redaktør i forskning.no Aksel Kjær Vidnes at «Norge bruker altså tre ganger mer på trossamfunn enn på fri og banebrytende forskning. Samtidig avslås forskningsprosjekter med toppkarakter fordi potten er tom. Det er på tide å snakke om prioriteringene. Vi bør snakke om mulighetene for å flytte penger fra tro til vitenskap».

Det er lett å dele bekymringen for at fremragende forskning ikke får den finansieringen den fortjener. Et samfunn som ønsker å utvikle kunnskap, innovasjon og løsninger på store utfordringer, må investere i forskning.

Men artikkelen bygger på et premiss som overser at forskning og tros- og livssynssamfunn finansieres ut fra helt ulike prinsipper.

Tilskuddene til tros- og livssynssamfunn er ikke en kvalitetspris eller en belønning for virksomhet staten vurderer som mer eller mindre nyttig. De er et uttrykk for Grunnlovens bestemmelser om tros- og livssynsfrihet. Grunnloven § 16 slår fast at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje. Dagens tilskuddsordning er derfor bygget på et grunnleggende likebehandlingsprinsipp: Når staten finansierer ett tros- eller livssynssamfunn, skal den behandle de øvrige etter de samme prinsippene.

Dette er ikke til hinder for en politisk debatt om nivået på støtten, men det er viktig å skille mellom en rettighetsbasert ordning og en konkurransebasert ordning. Forskningsmidler fordeles nettopp etter faglig kvalitet og prioriteringer. Tilskudd til tros- og livssynssamfunn fordeles fordi staten skal sikre reell tros- og livssynsfrihet og likebehandling av borgernes ulike overbevisninger.

Tros- og livssynssamfunn er dessuten viktige deler av sivilsamfunnet. De mobiliserer frivillighet, bygger fellesskap, driver diakonalt og sosialt arbeid, markerer livets store overganger og bidrar til demokratisk deltakelse og sosial tillit. Dette er verdier som vanskelig lar seg måle etter de samme kriteriene som forskningskvalitet, men som like fullt har stor betydning for samfunnet.

Det er derfor en lite fruktbar motsetning å sette forskning opp mot tros- og livssynsfinansiering. Norge trenger mer forskning. Samtidig trenger vi et sterkt sivilsamfunn og et samfunn som verner grunnleggende rettigheter. Begge deler er investeringer i et demokratisk samfunn – ikke konkurrerende utgiftsposter.