Følte seg hjernevasket

5 hours ago 4

«Hvordan går det med fotballen?»

Spørsmålet hadde han fått i spillersamtaler før. Nå var 16 år gamle Kristian Bernt Torgersen bare fryktelig lei. Han fikk en åpenbaring: Han kunne jo si det som det var.

«Nei, det går egentlig ikke så bra.»

Da ordene kom ut, føltes det grusomt å være i rommet, bare han og treneren.

Kristian hadde grublet en stund, denne høsten for snart seks år siden.

Han hadde fullført ungdomsskolen. Han var en lokal fotballprofil. Landslagsspiller på G16.

Men han hadde mest lyst til å slutte.

Han vokste opp i Bærum, med Manchester United-plakater på gutterommet. Senere skulle han si nei til favorittklubben.

Og nei til Stabæk. Nei til landslaget. Nei til fotball.

Etter samtalen med treneren i Stabæk-akademiet tok Kristian en pause på flere måneder – før han skulle fortsette å spille i flere år.

Men på veien ut av fotballen opplevde han flere ting som skuffet ham. Både fra en landslagsspiller og en A-lagstrener.

Hvordan havnet han her?

Han som var best på laget, i Norges kanskje beste fotballakademi. Han som var lagkamerat med Oscar Bobb på landslaget.

– Å slutte er på en måte ikke noe alternativ, i hvert fall ikke når du er god, sier Kristian (22), som i dag er student ved Norges Handelshøyskole i Bergen.

– Men de driter litt i dem som er dårlige.

En varm augustdag i 2020 smilte han bredt i solen på Nadderud stadion.

17-åringen hadde nettopp sikret sin første proffavtale med Stabæk.

– Men det var egentlig også dagen da jeg bestemte meg for at jeg ikke ville leve av å være fotballspiller.

Hvorfor ble Kristian en del av frafall-statistikken?

I artikkelserien «Det delte Fotball-Norge» har VG undersøkt utvikling til 95 barn i alderen 12–15 år som meldte overgang fra andre klubber til Stabæk i perioden 2013 til 2018.

Kristian var blant dem. Han tilhører den største gruppen: De som har sluttet helt med fotball. De utgjør 48 prosent.

Den nest største gruppen spiller i lavere divisjoner.

12 prosent spilte toppfotball i fjor høst, altså fra 2. divisjon og oppover.

Flere av talentene ønsker ikke å fortelle om hvordan drømmen ble knust. De sier de hadde det bra. Men enkelte lurer på om de valgte riktig.

Burde de heller forblitt i moderklubben?

Men Kristian vil gjerne fortelle. Om alt han elsket ved akademiet og livet i en toppklubb. Og om de problematiske sidene.

Mye var bra, men mye irriterte ham.

Kristian er et barn av «Den delte fotballbyen» Oslo. Han vokste opp i vest, der gresset er grønnest om vinteren. Fra 8-årsalderen begynte han hos Norsk Fotballakademi.

– Endelig fikk jeg utfordringene jeg ville ha. Det var revolusjonerende å trene på et nivå hvor de turte å satse, minnes han.

I klubben sin, Bærum SK, hospiterte han i eldre årsklasser, men Kristian følte ikke at det var nok. Han begynte heller hos Fornebu FK, fordi det var «mest seriøst i så ung alder».

– Altså, vi var bare 10-åringer, men likevel fikk de beste spille mest. Så det var litt tøft for noen. Heldigvis var jeg blant dem som fikk spille.

Fornebu FK ble etablert av Thierry Kopp og Terje Lübeck, de samme personene som sto bak det private initiativet Norsk Fotballakademi. De beste spillerne på dette akademiet ble gjerne også med i Fornebu FK.

– Jeg følte at det var det beste laget å være på i Norge. Og jeg følte jeg var helt avhengig av det for å bli bedre, forteller Kristian i dag.

12 år gammel var han klar for å ta et nytt steg. Han begynte på ungdomsskolen til Norges Toppidrettsgymnas (NTG), forlot Fornebu og ble med i Stabæk-akademiet – hvor heltidsansatte trenere jobbet med talenter ned til 8 år.

– Det var et steg opp. Jeg kunne kombinere fotball med skole, og alt var veldig profesjonelt.

– Hvordan var det på akademiet?

– Egentlig dritbra, svarer Kristian.

– Jeg var litt misfornøyd med noen av mulighetene jeg fikk, at jeg ikke kom raskere opp i systemet. Men vi fikk dra til utlandet og spille mot Juventus, Chelsea, Valencia og PSV. Og Stabæk hadde mer ressurser og tid til å bruke på spillerne.

– Hvilket nivå lå du på?

– Blant 2003-erne følte jeg at jeg var den beste. Og så fikk jeg jo være med 02, og der var det andre gode igjen. Men på 03-laget var jeg så å si overlegen.

Når Kristian i dag ser tilbake, opplevde han denne tiden som hektisk.

Til slutt spilte han tre-fire kamper i uken. Aller best likte Kristian det nasjonale seriespillet.

– Nasjonale ligaer var et veldig bra tiltak. Jeg husker jeg møtte Sondre Auklend første gang og tenkte: «Ok, det finnes andre gode spillere i landet.»

– Hvordan var det å være 14 år og dra rundt i Norge?

– Jeg følte meg som en fotballspiller. I dette miljøet blir du også en slags profil. Jeg syntes det var kult, veldig spennende. Det var nye ting og nye nivåer hele tiden, svarer Kristian.

– Og det var gøy å vise seg frem mot andre gode spillere. På landslagstiltak var det «krig» om å vise hvem som var best. Du merket hvem som var god og ikke. På første kretssamling tenkte jeg: «Oscar Bobb er god, Kristian Arnstad er god». Og de ble gode.

– Følte du at du tok steg?

– Jeg følte det. Noen ganger var jeg litt utålmodig og ville spille mer med 02-laget. Jeg ville alltid ha større utfordringer.

Kristian så tingene fra sin posisjon i hierarkiet: Han var den beste i Stabæk.

Bak ham kjempet medelevene og lagkameratene helt andre kamper.

– Det må ha vært tøft. For eksempel: I overgangen fra ungdomsskolen til videregående på NTG, velger Stabæk de elleve–tolv beste på laget. Jeg var jo «good», men for dem som ligger og vipper, blir det et valg om å fortsette med fotball eller ikke, sier Kristian.

– Får de ikke plass på NTG, føler de seg ferdig.

Stabæk velger altså hvilke barn som bør få plass på NTG, selv om også skolekarakterer skal telle.

For skoleåret 2025/26 er reglene slik:

Fotball er tildelt 30 plasser for gutter og jenter ved NTG Bærum.

NTG Fotball har samarbeidsavtaler med flere lokale klubber. Hver av disse klubbene har en cirka-kvote de kan innstille for inntak til gymnaset. Stabæk har tolv plasser for sine gutter.

– Vi begynte å snakke om dette tidlig på ungdomsskolen, og ganske mange ble stresset av det. Men det er også noe som gir motivasjon – at du må trykke til og vise at du fortjener plassen.

Kristian kjente også på en uro, men av helt andre årsaker.

– Både i første og andre klasse hadde jeg egentlig søkt meg til en vanlig videregående skole. Og jeg var like ved å bytte fra NTG begge disse årene. Jeg ville helst ikke ofre alt for en sånn toppsatsing.

– Og hadde du valgt en vanlig videregående skole, kunne du ikke spilt juniorfotball i Stabæk?

– Det tror jeg faktisk ikke hadde gått. Vi trente jo midt på dagen, i skoletiden.

Kristian følte på fotballens rammer, at han ikke helt fikk lov til å være seg selv.

Sommeren før 2. klasse kom en forespørsel om et treningsopphold på Manchester United-akademiet.

– Da jeg var åtte, hadde jeg hele veggen full av United-plakater. Og nå gadd jeg ikke: Jeg ville heller ha én uke sommerferie enn å dra på prøvespill hos United. Da skjønte jeg også at ... «nå er jeg jo ikke gira her».

Det var et tidligere prøvespill hos Tottenham som hadde drept all lyst.

I hodet hans pågikk kampen i flere år.

Samtidig som han tvilte og ikke hadde lyst, var han et ettertraktet talent. Kristian spilte 24 kamper for G15-, G16- og G17-landslagene.

Og flere storklubber kom med tilbud om prøvespill. Både Leeds og Milan fikk «nei». Det var Tottenham-turen våren i forveien som satt i.

– Før jeg dro dit, hadde jeg vært med på cuper i utlandet og mye annet dritt, forteller Kristian og sikter til alle samlingene og treningsleirene.

–⁠ Jeg var helt ferdig. Men det var første gang jeg fikk tilbud av storklubb, og jeg tenkte: «Fuck it, jeg drar på dette». Men hos Tottenham var jeg sliten og spilte dårlig. Og så var det liksom så sykt svært. Jeg var ikke mentalt klar for det der i det hele tatt, forklarer han.

– Men det var ... det er jo kult å ha vært der, liksom. Og så var det dritmange lag som ville ha kontakt med meg etterpå. Men jeg sa bare nei til alt.

Til TV 2 har han tidligere fortalt hvordan han følte et press for å være med på ting.

– Hva tenkte de gangene du var i garderoben med G17-landslaget? De rundt deg må ha vært på en annen planet?

– Det var spesielt. Og da ble jeg sikker på at det går fint for meg at jeg ikke blir proff. Det var nesten litt digg å se at de som var med, de ville bli bedre. Da skjønte jeg at det ville ikke jeg.

Det var gøy å være god, opplevde Kristian, å være en del av en gjeng som presterte. Og det var spennende på landslagssamlinger.

– Selv om jeg ikke hadde lyst til å bli fotballspiller, ønsket jeg å være med så lenge som mulig. Det jobbet jeg også for. Men det hendte det kom kamper jeg absolutt ikke hadde lyst til å spille, som jeg gjennomførte bare fordi jeg måtte, forklarer Kristian.

– Jeg følte at det var en situasjon jeg hadde satt meg selv i, egentlig. Men noen ganger var jeg så sinnssykt lei. Det var dritt til tider.

Den siste landskampen, for G17, var for fem år siden. Kristian følte at de andre spillerne ikke lenger stolte helt på ham. De tenkte kanskje at han ga litt faen. Og at han etter hvert var ferdig.

I dag synes Kristian det er litt teit å si dette, men han forteller at en av de største stjernene på G17-laget svarte med å avfølge ham på Instagram.

– Fordi jeg skulle slutte. Ok, da er det én ting som står i hodet på deg. Det er fotball og de som blir gode, så bare driter du litt i resten. For meg var det ... egentlig litt tøft.

På A-laget til Stabæk var Jan Jönsson trener da Kristian ble hentet opp fra juniorlaget i 2020.

Neste vår spilte han seks kamper fra start i Eliteserien, samt et par innhopp. Kristian var fortsatt bare 17–18 år.

– Så lenge Janne var treneren min i Stabæk, gikk det egentlig bra, fordi jeg fikk friheter. En del av tingene som irriterte meg, var jo at alt skulle handle om fotball.

Sommeren 2021 var Jönsson ferdig i Stabæk, etter en skuffende vårsesong. Inn kom den unge treneren Eirik Kjønø.

– Da måtte jeg være med på alt – og alle møter. Og da ble jeg bare irritert, fordi noen har fått det for seg at du blir god i fotball hvis du faktisk kun tenker på det. Men meg gjorde det bare dårligere, forteller Kristian om tiden under Kjønø.

– Folk har liksom en formening om hvordan en fotballspiller skal være. Og NTG-elevene blir opplært som «24-timersutøvere». Som jeg ble irritert av. Noen fulgte dette, men jeg følte at jeg var mye bedre enn dem.

Ganske lenge på juniorlaget til Stabæk fikk Kristian holde på slik han ønsket.

– De visste at jeg kom til å slutte hvis jeg ikke fikk litt friheter. Jeg fikk for eksempel dra til København med kompiser istedenfor å spille kamp. I den perioden funket det dritbra. Jeg var happy, og jeg ble bedre på banen. Med en gang jeg måtte forholde meg til alle regler, stagnerte jeg.

Og så sluttet Kristian.

– Kjønø syntes det var for chill med Jannes system. Så han satte meg på sidelinjen på alle treninger, og jeg måtte bare løpe rundt banen, forteller han.

– Det var veldig merkelig, og jeg gadd ikke å krige for spilletid. Jeg fikk spille for andrelaget, og det var gøy.

Kristian falt til ro med beslutningen om å slutte.

– Jeg ville bare leve så vanlig som mulig. Det innebar at jeg ville gjøre det bra på skolen. Jeg hadde bestemt meg for å begynne på Norges Handelshøyskole. Og jeg visste at «OK, da trenger jeg ganske bra karakterer». De fleste på laget dreit jo i skolen.

– Hva gjorde at du mistet lysten, tror du?

– En kombinasjon av mye. Først og fremst at jeg ikke hadde lyst til å bruke all tiden min på fotball. Jeg tenkte mye mer på andre ting. Jeg møtte opp på kamp uten å ha forberedt meg – og så gikk det likevel bra. Det var en litt rar følelse, svarer Kristian, fire år etter sin siste Stabæk-kamp.

VG har forelagt Kristian Bernt Torgersens opplevelser og beskrivelser fra tiden i klubben for Eirik Kjønø.

Den tidligere Stabæk-treneren mener at spillere i toppfotballen må følge klubbens felles rammer, men erkjenner at fotball ikke nødvendigvis er det viktigste i livet for alle.

Slik svarer Eirik Kjønø

– Kristian selv, mentaltreneren og spillerutvikleren som fulgte ham tett, var ærlige på at han kom til å slutte, og at han ikke var motivert for å satse fullt. Han fikk lov til å trappe ned antall A-lagstreninger og hadde istedenfor noen treninger med U19. Døren var åpen på A-laget hvis han ønsket å satse fullt igjen, sier Kjønø i en kommentar.

– Vi hadde stor konkurranse om plassene på den tiden og lå i nedrykkskamp. Da kunne ikke Kristian bli prioritert foran andre når han ikke var på hver trening. Men det stemmer ikke at han alltid var innbytter på trening, påpeker den tidligere Stabæk-treneren.

– Jeg hadde samtale med Kristian om situasjonen både før og etter jeg tok over som hovedtrener. Jeg er enig at fotballspillere ikke må presses inn i én norm eller smal forståelse. Det er veldig ulikt hvordan unge mennesker er og lærer. Trenere og støtteapparat må se hele mennesket og gi rom for at unge får vokse og utvikle sine særegenheter og individuelle kvaliteter, innenfor en felles ramme.

Kjønø understreker at det er mange hensyn å ta som hovedtrener i toppfotballen.

– Det er ikke alltid jeg treffer blink på individuelle tilpasninger. Jeg mener likevel at den felles rammen for toppfotball, er at spillerne kommer på treninger og kamper og jobber for å utvikle seg og bidra for laget, sier han,

– Det er ikke lett å kombinere videregående skole med toppfotball og et sosialt liv i tenårene. At Kristian valgte å slutte med toppfotball var nok en vanskelig avgjørelse for ham og kjedelig for Stabæk. Han var god på skolen og hadde flere andre talenter, for eksempel innenfor musikk og skating. Kristian vil lykkes i alt hvor han går all in. Fotball er ikke nødvendigvis det viktigste i livet.

Kristian synes måten talenter blir brukt på i toppfotballen, er litt skummel.

– En god del av dem jeg spilte med på Stabæk, tenkte jeg at aldri kom til å bli noe. Så hadde de selv liksom fått høre hele veien at mange blir gode sent, at det tar tid, og at spillere utvikler seg i ulikt tempo. Men jeg tenker at klubben da bruker en ung fyr som egentlig bare hadde hatt godt av å spille på Haslum og ha det gøy.

Kristian omtaler det som «hjernevasking».

– Det er ikke bare Stabæk, det gjelder hele fotballsystemet. Landslaget også. Jeg kjøpte det til en viss grad, jeg også. At alle skal «blø for drakta» og sånn. På en måte ga jeg litt faen i det. Men det gikk jo også litt til hodet på meg.

Kristian oppfordrer unge spillere til å ikke låse seg til det løpet klubbene legger for deg.

– Du må tørre å tenke litt selv, for de forteller deg hele tiden hvordan ting skal være, og hva du skal gjøre. At du skal spille denne kampen. Med én gang jeg begynte å si fra hva jeg ønsket, ble det mye bedre for meg, sier han.

– Jeg vet om spillere som ikke har hatt en åpen dialog med treneren sin. De er drittlei, men spiller to kamper i uken.