Filmanmeldelse «28 Years Later»: Hjerteskjærende skrekk

6 hours ago 3

«28 Years Later»

Med: Jodie Comer, Aaron Taylor-Johnson, Ralph Fiennes, Jack O’Connell, Alfie Williams

Regi: Danny Boyle

Premiere på kino fredag 20. juni

Skrekkfilm / thriller. USA. 15 år. 1 time og 55 minutter.

Da «28 dager senere» ble sluppet i 2002, var regissøren Danny Boyle britisk films mest sentrale navn. Han hadde epokegjørende «cool Britannia»-titler som «Shallow Grave» (1994) og «Trainspotting» (1996) bak seg, og «Slumdog Millionaire» (2008) foran seg.

Filmens manusforfatter, multitalentet Alex Garland, var mer ubeskrevet (han og Boyle hadde tidligere samarbeidet i den ikke helt vellykkede «The Beach», 2000). Men med interessante ting i vente, må kan kunne si. Han har i løpet av de siste 10 årene sving seg opp til å bli en av vår tids mest spennende filmregissører selv. Ikke alt han tar i, blir til gull. Men mye gjør.

Når de to nå slår sine pjalter sammen igjen i «28 Years Later», 23 år senere (det kom en oppfølger de hadde lite å gjøre med i 2007: «28 uker senere»), kunne man i utgangspunktet ønske seg at det var Garland som hadde det hele og fulle ansvaret for den. All den tid Boyle har skuffet stort i senere år, i både biografi-filmer, romantiske komedier, TV-serier og oppfølgere.

Det er derfor en glede å konstatere at «28 Years Later» er en genforening som funker på så godt som alle plan.

«28 Years Later»-skuespilleren stusser over det bak VGs reporter:

28 år etter zombie-apokalypsens utbrudd i Storbritannia, forårsaket av et menneskeskapt virus, har en enklave u-smittede overlevere bygget opp et samfunn på en liten øy i havet. Her treffer vi familien som består av far Jamie (Aaron Taylor-Johnson), mor Isla (Jodie Comer) og den 12 år gamle sønnen Spike (Alfie Williams).

Mamma lider av en alvorlig sykdom som ikke er blitt diagnostisert (det finnes ingen legekunnskap på øya). Hun blir ytterligere ute av seg av å høre at Jamie nå har tenkt å ta med seg det eneste barnet hennes til karantene-sonen, der zombiene og smitten regjerer.

Reisen er en overgangsrite alle guttebarn før eller senere må gjennom. En del av treningen som skal gjøre dem til effektive beskyttere av øysamfunnet sitt. Det fleste må gjennom ilddåpen i 14-15-årsalderen. Spike er bare 12, og har da også en pre-tenårings skjelvne grep om våpenet han har å forsvare seg med: Pil og bue.

Men far akkompagnerer ham, over forbindelsen som leder til den andre siden, og som som oftest er skjult av høyvann. Det blir en strabasiøs ferd. Jamie må redde guttungen fra livsfare mer enn én gang. Men Spike får sett det store landet, med de enorme, grønne skogene, og blir feiret som en helt – en fullvoksen kriger – da de to returnerer til øya.

Spike synes ikke han fortjener hyllesten, men har fått noe viktigere å tenke på. Han har fått høre om en livs levende lege der borte, én som mot alle odds har overlevd blant zombiene. Dr. Kelson (Ralph Fiennes), heter han, og øyboerne er sikre på at han er sinnssyk eller livsfarlig eller begge deler.

Spike, derimot, har bare én ting i hodet: Å finne ut hva som er galt med mamma. Så han begir seg ut på «landgangen» én gang til. Sammen med sin svært syke mor denne gangen.

Det har vært mange zombier i monitor siden 2002. Så det er bemerkelsesverdig at Garland og Boyle klarer å få enda litt mer livs/dødskraft ut av de udøde kreaturene. Hemmeligheten ligger i stor grad i Boyles uovertruffent kinetiske – og kvalmende – kameraarbeid, og den taggete, i seg selv sjokkerende klippingen. Heri opptatt noen pussige «arkivopptak»-overraskelser.

Den ligger også i at zombiene er helt spesielt ekle. Råtne tjukkaser som åler seg i gjørme og eter mark (sinkene). Semi-udødelige alfa-er som til å begynne med prøver å stirre sine ofre til døde, før de legger på sprang etter dem. Ja, endog en fødende zombie denne gangen. Felles for dem alle: De blodisnende hylene. Som stukne griser, eller hyener.

«28 Years Later» kan også by på noen av de mest dystert-vakre naturbildene jeg har sett. Nattehimmelens stjerner, uforandret av helvetet som brenner under den. Filmen fungerer som en allegori for både pandemier, menneskeskapte klimaforandringer og – mer basalt, kan man vel si – «Brexit».

Det er også slik at «28 Years Later» ikke bare er en glimrende skrekkfilm/thriller, attpåtil med noe å le av (svensken!). Den er også en overrumplende varm sådan. En hyllest til mennesker som biter seg fast i en verden som har kollapset, og ikke minst til kjærligheten mellom mor og barn.

Den blomstrer idet filmen tar en «Apokalypse nå!» (1979) i sin tredje akt, og Fiennes trer frem som dens omsorgsfulle svar på Colonel Kurtz.

Det går to gode skrekk-thrillere på kino akkurat nå. «Dangerous Animals» er fornøyelig, utspekulert og kynisk. «28 Years Later» er like spennende, og gripende i tillegg.