Er det egentlig så komplisert?

Hvorfor må legitimiteten av staten være et ubetinget premiss og et utgangspunkt for all kritikk av Israel?

MIDTØSTEN-KRIGEN: Det finnes én stat med en mektig hær og kontroll over luftrom, grenser og ressurser – og et helt folk som lever under okkupasjon. Det er saken, skriver Shoaib Sultan. Foto: Espen Moe Breivik / VG

Onsdag 14. mai kl. 10:30

<-REPLIKK: SHOIAB SULTAN

skribent

Yael Nilsen skrev nylig kronikken «Det er komplisert...» her i VG. Der deler hun sitt personlige forhold til Israel og hvordan landet hun elsker reduseres til Netanyahu og okkupasjon.

Det er en sår tekst, skrevet i kjærlighet – men med et premiss jeg finner problematisk: At statens legitimitet må være et ubetinget utgangspunkt for all kritikk.

Dette kravet gjør det nesten umulig å stille grunnleggende spørsmål: Hva betyr det egentlig å si at «Israel har rett til å eksistere»?

Mener vi staten som den er i dag, med okkupasjon og apartheid? Mener vi staten slik den ble til – på bekostning av et annet folk, gjennom fordrivelse og etnisk rensing?

Er det rom for å problematisere dette uten å bli stemplet som antisemitt?

Svaret er dessverre nei. Det er ikke rom, verken i Israel eller i økende grad i Europa, for å snakke om det palestinske tapet, perspektivet eller sorgen.

For det finnes en annen smerte, like dyp som den Yael beskriver, men som for sjelden får plass:

Nakba – katastrofen i 1948, da over 700 000 palestinere ble fordrevet og aldri fikk vende tilbake. Denne sorgen er ikke mindre ekte, og den er også verdt å forstå.

Antisemittisme er en farlig form for rasisme, og jøder har vært utsatt for systematisk forfølgelse. Denne historien må aldri glemmes.

Men Israel som stat – ikke det jødiske folk – må tåle kritikk. Når kritikk av israelsk politikk møter anklager om antisemittisme, knebles det offentlige ordskiftet, og det bidrar til faktisk antisemittisme.

Yael skriver at jøder stadig må bevise at de har rett til sin stat.

Men samtidig lever millioner av palestinere under okkupasjon, som flyktninger eller statsløse. De må hele tiden bevise at deres liv, lidelse og stemme har verdi.

Når vi snakker om Midtøsten-konflikten, blir palestinere stadig bedt om å anerkjenne israelske traumer. Men stiller vi samme krav til israelerne? Skal de også anerkjenne Nakba?

At Israel eksisterer i dag er et faktum. Men spørsmålet er: På hvilket grunnlag ble staten opprettet, og til hvilken pris?

Det var ikke et land uten folk til et folk uten land – det var et land med folk, som ble frarøvet det.

Mange mener at løsningen ikke er en jødisk eller palestinsk stat, men en felles, demokratisk stat for alle med like rettigheter, uavhengig av tro eller etnisitet. Er det virkelig et ekstremt forslag?

Dette er kjernen i dagens kamp: Mellom etnisk eksklusjon og universelle rettigheter. Hvilken side ønsker vi å stå på?

BOIKOTT-VEDTAK: «Dersom okkupasjonen ikke opphører innen september 2025, som FNs generalforsamling har krevd, vil LO arbeide for at Norge tar initiativ til en internasjonal økonomisk boikott». Ledelsen stemte mot det vedtatte forslaget. Foto: Kirsten Lia

Vi trenger et nytt ordskifte – som anerkjenner at det finnes flere virkeligheter samtidig.

Vi må kunne sørge over både israelske og palestinske liv, støtte jøders rett til trygghet og palestineres rett til frihet.

Men vi må også slutte å late som om dette er likeverdig. Det finnes én stat med en mektig hær og kontroll over luftrom, grenser og ressurser – og et helt folk som lever under okkupasjon.

Det betyr ikke at vi ikke skal ha empati for jøders frykt og smerte. Men det betyr at vi må være modige nok til å si:

Den palestinske smerten finnes. Den er ekte. Den har blitt ignorert altfor lenge.

I kronikken «Israel mister seg selv» skriver Bård Larsen mye jeg er enig i, men jeg reagerer på hvordan han beskriver Israel som en liten stat omgitt av fiender, uten å nevne at landet er regionens sterkeste militærmakt.

Landet har atomvåpen, full kontroll over palestinernes luftrom, hav og grenser, og støtte fra verdens mektigste stat. Denne maktubalansen er sentral.

Uforbeholden vestlig støtte til Israel, uten krav om respekt for folkerett, bidrar til at krigsforbrytelser skjer uten konsekvenser.

Vi trenger mer enn moralsk avstand. Vi trenger rettslig ansvarliggjøring. Folkeretten må også gjelde for våre allierte.

En boikott, som LO har foreslått, er etter mitt syn et nødvendig første steg.