En sjøens heltinne

ALDRI SUR: Catherine Laga’aia i «Vaiana». Foto: Disney

Skal si Disney ikke ligger på latsiden når det gjelder å tjene peng … unnskyld, når det kommer til å lage live action-nyinnspillingerlive action-nyinnspillingerLive action-nyinnspilling er halvnorsk for film med livs levende skuespillere og ellers 80% dataanimasjon av den snart fullstendig endevendte katalogen sin.

Der vi tidligere kunne forvente at de ville gå løs på eldgammelt årgangs-gull som «Askepott» (1950 og deretter 2015) eller «Dumbo» (1941 og 2019), eller i det minste 1990-tallsslagere som «Skjønnheten og udyret» (1991 og 2017) og «Løvenes konge» (1994 og 2019), har de med «Vaiana» følt det maktpåliggende å lage en ny utgave av en film som i Norge ikke engang er fylt 10 år.

Kun fantasien setter grenser for menneskets grådighet. Men OK. «Vaiana»er sannelig ikke konsernets verste «nye» eventyr i nyere tid. Sannsynligvis er det deres beste.

KOSEGRIS I SJØBRIS: Catherine Laga’aia og dataanimert kosedyr i «Vaiana». Foto: Disney

Den første, gode «Vaiana» kom til Norge i februar 2017. Den ble etterfulgt av en grei, men definitivt svakere «Vaiana 2» så sent som i fjor. Sommerens utgave er en nesten hundre prosent trofast nyinnspilling av den første filmen. Det innebærer at et handlingsreferat er overflødig (du kan jo bare klikke deg hit). Men i forbrukeropplysningens navn:

Polynesiske Vaiana (som barn spilt av Amaya Masoli, som ungdom av den 19 år gamle australske skuespilleren Catherine Laga’aia; begge er selvfølgelig ytterst bedårende) bor på en øy i Stillehavet. Hun er datter av høvdingen Tui (John Tui, som har relativt slappe man boobs), og skal en dag bli høvding der selv.

Livet på Motunui, som øya heter, er i det store og hele et gledens kapittel, og Vaiana er et barn som både synger, danser og lager ting med hendene. Kun én ting legger en demper på livsutfoldelsen og eventyrlysten. Det er at folket hennes aldri seiler lenger ut på havet enn der revet ender.

HELT KLØNETE HALVGUD: Dwayne Johnson i «Vaiana». Foto: Disney

Hvorfor? På grunn av en forbannelse som ble satt i spill for tusen år siden, som involverte halvguden Maui (Dwayne Johnson), en magisk fiskekrok, en naturgudinne og et stjålet «hjerte».

Nå er forbannelsen i ferd med å slå inn for fullt. Kokosnøttene råtner på trærne. Fisken forsvinner og avlingene svikter. Hvem kan sette en stopper for disse ulykkene? Vaiana – havets utvalgte datter – kan!

Riktignok med litt hjelp fra Maui, som hun treffer og utvikler et kameratslig kjeklete forhold til sånn cirka halvveis ut i spilletiden. Maui har et mye hardere brystparti enn pappa Tui. Han kan dessuten skilte med «levende» tatoveringer som kommenterer handlingen i filmen, som var de et animert gresk kor.

Om det er gøy? Ja. Om det er gøy én gang til – altså for oss som har sett både den første og den andre animasjonsfilmen? Ja, det også. Det er mye på grunn av Laga’aia, som er som født for å gi kjøtt og blod til akkurat denne Disney-heltinnen.

HAVETS UTVALGTE: Catherine Laga’aia i «Vaiana». Foto: Disney

Et stort markedsførings-poeng ble i sin tid gjort av at Vaiana ikke var din helt typiske blonde Disney-prinsesse, og kom komplett med en noenlunde normal kroppsfasong. Laga’aia har fått beholde en nese som er bredere enn det som er standarden i Hollywood (jfr. «Michael» Jackson), og virker å være av normal høyde (det vil si: for lav for modelloppdrag). Det er fint, vi tar hva vi får.

Legg til mot, integritet og handlekraft, og du har et sunt ideal, et godt forbilde, kort sagt en heltinne for unge jenter (pluss, pluss) som ingen trenger å bekymre seg for eller skrive opprørte kronikker om.

I perioder virker det som om «Vaiana» glemmer at den i tillegg til å være et eventyr og en umake par-komedie, også er en musikal, endog med sanger av den genierklærte Lin-Manuel Miranda. Det er ikke så mange sanger som får plass, og Johnson har neppe noen fremtid i musikkteater, for å si det slik. Han synger med stemmen han har, og danser slik den fryktinngytende fysikken hans tillater.

GÅR BRA TIL SLUTT!: Sangen, dansen og gleden kommer tilbake til øya, takket være Catherine Laga’aia. Foto: Disney

Laga’aias utgave av filmens beste sang, «How Far I’ll Go», er utmerket, dog, og understreker at undertegnede tok halvveis feil (som er halvparten mindre feil enn jeg pleier) da jeg skrev det følgende om den første filmen i 2017: «En litt slak spenningskurve i midten, og en generell følelse av ‘sett det før, og da enda litt bedre’ vil muligens sørge for at ‘Vaiana’ ikke blir en av de Disney-filmene det snakkes mye om 10 år frem i tid».

Det med spenningskurven i midten – implisitt: at filmen føles for lang – mener jeg står seg både i forhold til «gamle» filmen og denne nye. Men ikke bare snakker vi fremdeles om «Vaiana» 10 år senere. Vi går sannelig og ser blåkopien av den også.