En reise i modenhet

Therese Johaug vokste av det verste. Nå kan vi takke av en av langrennssportens flotteste forbilder.

Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Mandag 26. mai kl. 16:25

Det er litt av en langrennsreise som er over, etter at karrieren til Therese Johaug fikk en viktig ekstraomgang i Trondheim. Med fire OL-gull og 14 VM-gull, på toppen av utallige andre meritter, står 36-åringen igjen som en av de aller største.

Men historien til Therese Johaug har også en annen dimensjon. Den handler om å ikke la seg knekke av et mareritt. Om å reise seg, både som skiløper og i det offentlige rom.

Johaugs sportslige prestasjoner har vært imponerende over år. Men minst like mye respekt står det av hvordan hun kom seg gjennom utestengelsesperioden. Av hvordan hun tok lærdom av hvor en utøvers ansvar starter og stopper.

Det har vært en lang modenhetsreise fra de første reaksjonene etter den positive prøven, til den offentlige utgaven av Therese Johaug vi ser i dag.

Den ballasten hun har med seg, har åpenbart gjort henne tryggere. Du får ikke en bedre ambassadør for langrennssporten enn den versjonen av Johaug vi har sett de siste årene.

For Therese Johaug var sikkert valget riktig om å gi seg nå. For langrenn som produkt er det synd at vi ikke får enda en ekstrarunde. OL neste år kan nå bli mørketid i distanserenn for kvinner, sett fra et underholdningsperspektiv.

Det var kvinnesiden som reddet spenningen under verdensmesterskapet i Trondheim. Selv om det selvsagt var surt for Norge at det ble så mye stang ut for Therese Johaug, var skidronningen den viktigste forutsetningen for at dagene i Granåsen ble så publikumsvennlige.

Nå forandres forutsetningene i internasjonalt kvinnelangrenn fundamentalt. 

Olympiske leker med og uten Therese Johaug på startstreken, er rett og slett ikke sammenlignbare størrelser. En ting er at vi nå trolig får tydeliggjort enda mer det Johaug langt på vei har kompensert for, nemlig hvor mye terreng som er tapt til Sverige. Men den aller mest synlige konsekvensen, er nok hvor mye luft som kommer til å gå ut av duellene sporten trenger så sårt.

 Selvsagt må vi håpe at Astrid Øyre Slind og Heidi Weng kan steppe opp for å fylle et tomrom, men det skal litt til for at vi får den samme sitringen som da Johaug knivet mot Ebba Andersson og Frida Karlsson i VM-løypene.

Fra et familieperspektiv er det overhodet ikke vanskelig å forstå at hun velger å sette punktum nå. Intervjuene etter kunngjøringen gir en liten pekepinn på at omverdenen kanskje ikke har forstått helt hvor mye det har krevd å leve en form for dobbeltliv. 

Det hadde kostet å gå på en ny sesong, i et håp om å revansjere seg etter det som skjedde sist vinter. Da måtte en absolutt forutsetning vært at sulten var stor nok. 

At livet med mann og barn er viktigst nå – der Therese Johaug slipper å være redd for smitte om hun gir datteren en klem – er en avgjørelse Johaug slett ikke skal ha dårlig samvittighet for. 

Snarere skal hun ha takk for at hun reddet den norske æren fra enda mer svenskedominans i Trondheim, og for bidraget til at mesterskapet på hjemmebane ble en fest. Når regnskapet for en lang skikarriere kan gjøres opp, er det ikke mer igjen for henne å bevise. 

Det er heller ikke Therese Johaugs problem at det kommende generasjonsskiftet kan gi noen magre norske år på kvinnesiden. I et lengre perspektiv er det neppe noe å bekymre seg. Etterveksten kommer i den lille skinasjonen vår. Om ventetiden på den neste Johaug skulle bli altfor lang, får vi hygge hos med noen gode minner til vinteren. De har Therese Johaug gitt oss utallige av.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.