Det største geniet

Det er nærmest en klisjé å utrope Beach Boys-sjefen til en popmusikkens Beethoven, den mest begavede av dem alle.

Men det er jo gode grunner til at «sannheter» fester seg.

I Brian Wilsons tilfelle: En meget god grunn.

To av sangene hans vil leve til den dagen det ikke lenger er mulig å leve her på jorden.

Den første, «Good Vibrations», er sangen som skremte bartene av Lennon/McCartney og som nærmest tvang Beatles-sjefene til å mane frem den nifst sterke dobbeltsingelen «Strawberry Fields Forever»/«Penny Lane».

Den andre, «God Only Knows», er et underverk.

På under tre minutter klarer Brian og tekstforfatter Tony Asher å definere popen som kunstform. Det er en sang som nesten er umulig å dechiffrere, bortsett fra at den faktisk er helt perfekt.

Foto: CHRIS PIZZELLO / Reuters / NTB

Brian Wilson var et plaget flogvit. Nervene, som det en gang ble kalt, lå formelig på utsiden av Wilson ikke helt formelige korpus.

Han fikset ikke popstjernelivet, inntok litt for mange rusmidler, og mens bandet hans turnerte høyt og lavt, barrikaderte han seg i det trygge studioet.

Pink Floyd vurderte samme modell da deres Brian, sangeren og låtskriveren Syd Barrett, ikke lenger var kompatibel med musikantlivet på veien.

Mens den planen gikk skeis, forble Brian, iallfall innimellom, i Beach Boys, nesten helt frem til våre dager.

I studioet finsnekret han forbløffende originale sanger. Ikke minst albumet «Pet Sounds» fra 1966, som åpner så liflig med «Wouldn’t it Be Nice» og toner så majestetisk melankolsk ut med «Caroline No».

«Pet Sounds» er liksom rosinen i poppølsen, selv om det forvirret samtidens lyttere mer enn overbeviste dem. Mange synes fortsatt at platen er overlesset og kanskje i overkant intrikat, har jeg hørt.

Som om Brian hadde altfor mange ideer på en gang, og glemte å lage rett-i-øret-sanger slik Beatles klarte helt til siste slutt.

Men dem om det. Folk mener jo så mye rart.

Albumet er som den mest finkornede sandstrand, som det mest sugende unnarennet, som den beste kaffesupen du har smakt. Sånn er det med den saken.

Foto: Yui Mok / Pa Photos / NTB

Etterpå gikk det ikke alltid så godt med Brian. Oppfølgeren, det enda mer celebre «Smile», gikk det helt i ball med, og Brian meldte seg helt ut og fant aldri helt veien hjem igjen.

«Smile» dukket heldigvis opp igjen så sent som i 2004, og det lød aldeles utmerket. «Smile»-sangen «Surf’s Up» er blant Wilsons fineste.

Han var en vriompeis, dessuten. Da den villstyrige lillebroren og Beach Boys-kollegaen Dennis i 1977 ga ut sitt mesterlige soloalbum «Pacific Ocean Blue», ga han blankt faen.

I den fine biografifilmen «Long Promised Road» fra 2021 får en preget Brian høre albumet for første gang (påstår han, noe i utakt med andre kilder), og liker det han hører.

Både en hard nøtt og en skjør buskvekst, altså. Et slags offer, dessuten, for en sjeldent usympatisk far og etter hvert for en omstridt terapeut.

For ikke å glemme minst én drøy medmusikant, som forsøkte å ta mye av en ære han selv ikke er i besittelse av.

Storebror Brians to bandbrødre Dennis og Carl forlot ham og oss lenger før han selv krysset elven. I fjor ble det kjent at han led av demens, og det ble opprettet et vergemål for ham da kona Melinda døde.

Nå er han forent med henne, som man gjerne sier, enten man tror på den slags eller ikke.

Brian Wilson sang nokså surt på tampen av sin lange musikkreise, og forble en skygge av sitt yngre, mektige selv.

Men han vil for alltid bli husket som den snurrige fyren som da han var på høyden skrev og arrangerte noen helt usedvanlige popsanger.

Storslåtte, rare, fengende, labyrintiske sanger som virkelig er noe for seg selv. Den tidlige og übercatchye «California Girls» er blant dem.

Bare Brian Wilson lagde sånne sanger.

Så for overskriftens skyld kan vi vel konkludere med at han var det største av geniene fra den tiden det ikke var så rent få av dem i popmusikkens verden.

Et annet av dem, Sly Stone, døde tidligere denne uken.

Og så var det altså Brian Wilsons tur.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.