«Det er noe direkte sjokkartet ved dette»

Steinar Haga Kristensens utstilling på Kunstnernes Hus er virkelig en makeløs kraftutfoldelse.

Gjennom maleri, scenografi, design, grafikk, skulptur og dataspill har han forvandlet begge de ærverdige overlyssalene til et frodig univers – der alt er noe litt annet enn det utgir seg for å være.

Som en introduksjon til hans underlige verden av motiver, objekter og karakterer er noe av det første jeg går inn i et videoverk i form av et dataspill.

Som en som aldri har gamet noensinne, tar jeg den provisoriske spillkonsollen med litt usikre hender. Men det viser seg å være ganske enkelt å trykke seg inn i den merkverdige virtuelle virkeligheten: Her får jeg følge med forskjellige avatarer.

Kroppene deres er fordreide på en uhyggelig måte, flere av dem har for eksempel hodet vendt bak-frem på overkroppen.

Et fellestrekk hos de ulike skikkelsene er at de bærer kunstverk bak på ryggen.

Når to av disse karakterene møtes blir jeg fortalt at jeg kan trykke på en rund knapp på konsollen, en såkalt koseknapp.

Da slipper avatarene kunstverkene sine ned på gulvet, og klemmer hverandre.

Det er noe gripende ved disse omfavnelsene som bringer en menneskelighet og varme inn i det ellers ganske uhyggesvangre og fremmedgjørende virtuelle universet.

Postapokalyptisk stemning

Utstillingen favner et mylder av uttrykk der mange av de samme motivene og karakterene går igjen på forskjellige måter.

Avatarene er eksempler på slike motiviske refrenger.

Men noe som også går igjen er gråtende ansikter, uglehoder, apeliknende vesener, en figur som liksom kryper sammen på en skakk stol i et klaustrofobisk rom, eller skikkelser som tisser i en guloransje dam.

Taket er fylt med et mektig flettverk av kropper; som en uhyggesvanger samtidsversjon av Michelangelos berømte </p> " data-term="takfreske">takfreske i det sixtinske kapell.

Jeg trenger ikke å forstå hvilke roller de ulike karakterene eller motivene spiller.

Det er å nok å hengi seg til de kraftfulle kontrastene som oppstår i denne monumentale scenografien.

MEKTIG: Takmaleriet er heftig og formfullendt. Det er menneskemengden eller flokken han er opptatt av, sjeldnere individet. Til høyre ser du et nærbilde.

Midt i salen er det montert opp en massiv bemalt skillevegg.

I veggmaleriet står to skikkelser i en varm omfavnelse i et hytteinteriør, der gjenstander av ulike slag ser ut til å være smadret og ødelagt omkring dem.

Det er noe postapokalyptisk ved det hele, der omfavnelsen og nærheten er den siste skanse av menneskelighet i en virkelighet som er har gått til grunne.

Et berikende eller forringende grep?

På vei inn i sal nummer to er jeg så overstimulert at jeg er usikker på om jeg har krefter til en hel sal til med det samme.

Men det jeg opplever når jeg går inn i det neste rommet, er jeg overhodet ikke forberedt på.

Her kommer nemlig alt det samme en gang til.

Sal nummer to er rett og slett en perfekt speiling av sal nummer én. Med små variasjoner har hvert eneste verk i den første salen, sitt tvillingverk i den andre.

De ulike arbeidene er også plassert helt likt, slik at du får en opplevelse av å se akkurat den samme utstillingen en gang til.

Det er noe direkte sjokkartet ved dette.

Det ligger nemlig i det ekspressive, det sanselige og det håndgjortes natur at det er unikt, at det ikke er reprodusert.

Her viser Steinar Haga Kristensen meg mine egne konvensjonelle forventninger. Dette er utvilsomt en heftig konseptuell tvist, virkelig en interessant undersøkelse, der han utfordrer oss på en veldig grunnleggende måte.

På et teoretisk plan er jeg imponert, men følelsesmessig klarer jeg ikke å undertrykke en viss skuffelse: en opplevelse av at noe brått gikk tapt.

Gjentakelsen tar rett og slett hull på prosjektet, og tapper ut noe av den rene, umiddelbare kraften i helheten.

Og jeg går bitte litt fattigere, og litt mindre fylt ut av utstillingens andre del.

Men jeg forstår jo at det er akkurat denne erkjennelsen Steinar Haga Kristensen vil gi meg.

Endringslogg 1. juli: Rettet feil staving av utstillingenes titler.