«De har en sjanse»

5 hours ago 2

Det var i oktober 2022 familien tok et tøft valg:

Mamma Susanne og pappa Ivan tok med sønnene fra den lille bygda Nesna og reiste nordover til Bodø.

Nå er det gått nesten tre år. Marco (14) og Romário (15) er to blide og aktive gutter som satser i Bodø/Glimt, Norges beste fotballklubb. De går på Norges Toppidrettsgymnas (NTG), en privat ungdomsskole og er fotballelver ved Glimt-akademiet.

Målet til Marco og Romário er å bli fotballproffer, forteller de da VG besøker familien i leiligheten i byen.

Det første målet er å lykkes i Bodø/Glimt.

I artikkelserien «Det delte Fotball-Norge» ser VG på tiltak for de yngste talentene, fra 12–15 år, som velges og selekteres av toppklubber og Norges Fotballforbund (NFF).

Forskere mener norsk toppfotballs tidlige selektering fungerer mot sin hensikt, og at den trer seg over barne- og breddefotballen.

Marco, som rager høyere enn storebroren, og Romário har gjort som mange andre unge i Norge: De har meldt overgang fra en liten breddeklubb til en toppklubb.

Brødrene er store Barcelona-beundrere. Heltene har vært Ronaldo, den originale, og Ronaldinho. Nå er det Raphinha.

– De har en sjanse, mener pappa Ivan Armando Calvo Franco (48).

– Men vi vil ikke presse dem.

Familien vet at det er langt fra gården på Nesna til Camp Nou. Men på en måte lever de allerede som proffer.

De drar rundt i landet for å spille kamper i nasjonal liga, mot andre toppklubber som Tromsø, Vålerenga, Fredrikstad og Lillestrøm.

De har trening på skolen på dagtid og i akademiet om ettermiddagen. Men det er mer som er uvanlig med deres historie.

For det første er det noen eksotiske navn i miksen.

Pappa Ivan er spansk, og fikk mellomnavnet sitt «Armando» etter fotballguden Diego Maradona.

Romário er oppkalt etter, ja akkurat, Romário.

Marco etter Marco van Basten.

– Hvordan ble dere enige om navn?

– Vi ble ikke enige, smiler mamma Susanne Franco Remmen (43).

Men det ble sånn.

Som 18-åring flyttet hun fra Nesna til Kanariøyene. I Spania møtte hun kjærligheten: Ivan, som var en meget talentfull fotballspiller. Som barn var han en del av Real Soceidads fotballakademi, og senere spilte han på høyt nivå i både Spania og Frankrike.

Både Ivan og en hest (!) ble med på flyttelasset hjem til gården på Nesna.

Etter hvert kom to tette brødre, som trente og trente og trente i en pappa-snekret fotballbinge i hagen. Egentlig var det bare lek. Noe fotballag var ikke å oppdrive i nærheten.

Men fire–fem ganger i uken kjørte foreldrene dem til Mo i Rana. Rundt én times kjøring, så trening og tilbake igjen. Alt på svingete veier.

Marco og Romário spilte på samme lag, på Mo IL og senere Åga IL, med gutter som var to–tre år eldre enn Marco.

Brødrene deltok på talentsamlinger, blant annet på Aspmyra stadion, hvor Bodø/Glimt fattet interesse, og de to begynte å spille kamper for dem.

– Jeg skjønte ikke så mye av det i starten, for det skjedde så mye. Jeg visste ikke engang hva hospitering var, forteller mamma Susanne.

Så kom dagen da de tok valget.

– Vi ville prøve å bo her i tre måneder. Hvis vi ikke trivdes, skulle vi reise tilbake. Men nå får vi dem ikke hjem.

Nå er det «fotball, fotball, fotball, fotball», smiler pappa Ivan.

Brødrene har deltatt i internasjonale toppturneringer i Nederland og Belgia, mot gigantklubber som Paris Saint-Germain.

I mørkt og vått novembervær tar de høflige guttene med VG på den nærmeste løkka. De digger at livet krinser rundt fotballen. Masse trening, hver dag, flere økter om dagen. «Artig», synes de.

– Og dere blir ikke lei av det?

– Nei, det er veldig bra. Så får vi føle hvordan det er å være proff, svarer Romário.

– Vi hadde lyst til å bli gode, så dét var grunnen til at vi flyttet hit.

I fjor sommer var Romário på talentsamling for G14 i Porsgrunn. Han er av NFF ansett som en av de aller beste i sin årsklasse. Nå er han 15, og kampen blir bare tøffere.

Han trodde han var oversett til årets talentleir, som starter lørdag. Men onsdag ringte NFF: Romário er likevel med på G15 Future i helgen.

Marco har vært litt uheldig med en skade, og har inntil i år vært for ung til nasjonale tiltak, men har fått prøve seg på sonelag.

I snart tre år har foreldrene pendlet mellom familiebedriften på Nesna og fotballbarna i Bodø.

– Dere har ikke vært redde for at det er for tidlig?

– Det er ikke sikkert de får denne muligheten senere. Vår vurdering er at de lærer så mye forskjellig. Og de vet at det skal mye til for å bli fotballspiller, svarer Susanne.

Mamma mener sønnene lærer mye om livet: Om mat og helse på skolen og om samhold, reise og disiplin på akademiet.

– De må jo ha kontroll på dem når de reiser til Nederland og Belgia.

Satsingen koster. Skoleavgiften for de to til sammen er på 36.000 kroner i året, inkludert søskenrabatt. Glimt-akademiet koster 1750 kroner i måneden for spillere i alderen 13–15 år.

– Dette er for en periode, ikke sant. De vil satse på fotball nå. Og vi tenker at vi ofrer litt av vår fritid så lenge de har det artig og trives, forteller Susanne.

De vet at sjansen for å lykkes er liten.

Susanne snur seg mot Ivan:

– Du har hele tiden sagt at å få en fotballkarriere er noe av det vanskeligste på hele jordkloden.

Historien til Marco og Romário er uvanlig, mener Olav Øverli, lederen for Bodø/Glimts akademi.

– Når det dukker opp gode fotballspillere, er det ikke sånn at vi ønsker å hente dem tidlig. Vi ønsker å formidle at når du blir 16, så har du en mulighet å komme hit – hvis vi tar deg ut, sier han til VG.

– Vi følger opp spillere i regionen i deres klubber og deres miljø. Regionen er langstrakt, og det at spillere flytter på seg før videregående, er veldig uvanlig. Men så vil det finnes tilfeller som Marco og Romário, hvor familien ønsker å flytte på seg, sier han.

– Men helt passive er dere ikke i en sånn rekrutteringsprosess?

– Nei, nei, nei, det er vi jo ikke. Men det handler jo om å være ryddig i de prosessene. Og det har vi gode rutiner for. Spillere i Nord-Norge skal Bodø/Glimt ha god oversikt over og en god dialog med, og det har vi fra de er 12–13 år.

Glimt-akademiet strekker seg fra G13 til G19 år, som også spiller i 3. divisjon med Bodø/Glimt 2.

– Vi har lokalt inntak for de yngste på akademiet vårt. De kommer hovedsakelig fra Bodø. Vi kjører en uttaksprosess med treninger hvor spillere får vise seg frem. Men dette er som regel spillere vi kjenner fra før, forklarer Øverli.

– Vi befinner oss i et langstrakt område. Vi strekker oss fra Brønnøysund i sør og helt opp til Troms. I tillegg har vi oversikt over Finnmark. Noen helger i året får 12–15-åringer komme hit og trene sammen med andre spillere fra Nord-Norge. Det gjør at vi får en oversikt.

Øverli forteller at Glimt har samarbeidsklubber i hele Nord-Norge, bortsett fra i Troms.

– Så kommer det et skarpt skille når elevene begynner på videregående, rundt 16-årsalderen. Da har vi en samarbeidsavtale med NTG og kan tilby et toppidrettsløp hvor de kan trene på dagtid, sier akademilederen.

– Spillere som blir tatt ut, flytter til Bodø og begynner på NTG. Vi er ikke aktive i hele Norge, men hvis spillere er gode nok og ønsker å komme til oss, kan de komme fra hvor som helst. Men det er ikke en profil vi har valgt i akademiet eller i klubben.

– En del er kritiske til nasjonale tiltak og nasjonale ligaer for de yngste. Er det verdt all reisingen?

– Det er viktig å se dette fra flere sider. Altså, det er 14-åringer i Finnmark som spiller mot 33-åringer, ikke sant? Så opprettelsen av nasjonale ligaer handler om å skape jevnbyrdighet, men også et referansenivå for spillere med høye ambisjoner, svarer Øverli.

– Nasjonale ligaer er kanskje spesielt viktig for oss om bor i Nord-Norge som ikke har mange referansekamper i vårt nærområde. Lenger sør i landet er muligheten for å skape slike læringsarenaer bedre enn for oss her oppe. Derfor er dette et viktig og godt tiltak mener vi.

Det handler om hvordan spillerne får den beste muligheten til å utvikle seg, understreker Øverli.