Bønnen er den samme. Men Norge må forbi et VM-monster.

De har løpt forbi det vi drømte om, men de må løpe litt lenger.

Hvordan skal de orke det, i denne ekstreme varmen, i denne ubehagelige fuktigheten?

De skal få slush og kjølevester og kalde håndklær, og så kan de tenke tilbake på alle treningstimer, på foreldre som kjørte dem hit og dit, på besteforeldre som fulgte hvert spark på sidelinjen.

Da orker de kanskje én spurt til.

Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Og de kan tenke på alle som har brukt enorme summer på å reise til Miami, og ikke minst på en nasjon som ikke har opplevd en så kollektiv gledesrus på 81 år.

Da klarer de kanskje å blokkere ett skudd til.

Norge mot England i VM-kvartfinalen i fotball er så stort at det fortsatt er litt vanskelig å forstå at det skal skje – etter så mye lidelse, etter så mange nederlag, etter 26 år uten mesterskap og 28 år uten verdensmesterskap.

Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Og det er mer som er uvirkelig.

Frankrike-Spania skal spille den ene semifinalen – det kan bli Argentina-Norge i den andre.

Man får jo frysninger bare av å skrive det.

Bønnen er den samme som foran møtet med Brasil: Ikke senk skuldrene for mye, ikke vær fornøyde med VM. Ikke ennå.

Det er livets største kamp, det er en stor sjanse for at det blir livets eneste mulighet til å gå til semifinalen i VM.

De engelske spillerne er under et stort press hjemmefra, som alltid, men det er ikke sikkert det er en ulempe. For det betyr også at de har en voldsom sult etter å vinne.

Den sulten må de norske spillerne også ha. Ellers går det ikke.

Mektige England har ventet i 60 år på et nytt gull. Det er 30 år siden verdens mest kjente fotballåt ble laget, den tusenvis av nordmenn på South Beach endret refrenget til fredag kveld: «They’re going home, they’re going home . . . England’s going home.»

Journalistveteranen Henry Winter har sett engelske lag reise hjem i flere tiår. Nå skulle man tro det vil være en skandale om de skulle bli slått ut av lille Norge, men det vil han ikke være med på.

– Det er så stor respekt for dette norske laget. Dere har toppscoreren i Premier League, kapteinen til ligamesterne, mange toppspillere og en veldig god trener, sier han etter Ståle Solbakkens pressekonferanse på Hard Rock Stadium.

Henry Winter

Og Norge har strengt tatt ingen grunn til å være redd for noen lenger. Hvis vi tar bort reservelagstapet mot Frankrike, er det blitt 14 strake seire i tellende kamper.

Men det drar seg til i verdensmesterskapet.

Jeg var blant dem som meldte at «nå kan Norge vinne VM» etter den episke Brasil-triumfen, og det er jo riktig. Norge kan slå alle, men samtidig:

Det er en grunn til at det bare er de store nasjonene som blir verdensmestere. Mot slutten blir det for tøft for de fleste. Den som skal bli mester, må forbi et slags VM-monster den siste uken.

Å vinne over Brasil, nummer fem på FIFA-rankingen, i én kamp, er én ting.

Men for å ta VM-gull må Norge først slå ut nummer fire i verden, deretter trolig nummer tonummer toArgentina. Møter Sveits i kvartfinalen., før det avsluttes med nummer én eller treén eller treFrankrike er én, Spania tre. I løpet av åtte dager.

Det er nok smart å konsentrere seg om kvartfinalen først. Etter 39 dager sammen i USA, et konstant press fra omgivelsene og stadig tøffere kamper, er VM minst like mye blitt psykologi.

Den norske leiren har åpenbart hatt en spesialplan for å holde hodene mest mulig skjerpet.

– Prestasjoner på høyeste nivå krever også at man kobler helt av etterpå. Det gjelder spesialstyrker, og det gjelder Erling Haaland, uttalte Solbakkens mentalcoach Martin Langagergaard i et dansk intervju rett før VM startet.

Martin Langagergaard

Det har nesten sett litt merkelig ut at spillerne har fått så mye fri underveis i VM. Den største stjernen har jo nesten spilt like mye golf som han har trent. Men grepet har åpenbart vært en stor suksess.

Og Erling Braut Haaland er en spesialstyrke han også.

Kan han slå til igjen?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.