Vold i nære relasjoner er en systemsvikt, og politikerne må ta ansvar

Likevel er vold i nære relasjoner er hverdagen for altfor mange kvinner og barn i Norge. Bak hvert tall finnes mennesker som lever i konstant beredskap, barn som vokser opp med utrygghet, og liv som formes av vold lenge etter at den akutte faren er over. Når hjelpen svikter, er det ikke tilfeldig. Det er et resultat av politiske valg.

Krisesentrene er ofte det første trygge stedet for mennesker som flykter fra vold. Det ser vi tydelig også i Agder. I Østre Agder har krisesenteret de siste årene hatt sprengt kapasitet, med en kraftig økning i antall voldsutsatte og langt mer kompleks vold enn tidligere. Ansatte har måttet henvise mennesker videre til andre byer eller brukt samtalerom som nødløsning fordi det rett og slett ikke er plass nok.

Dette er ikke et lokalt særtilfelle. Det er et varsel om hvordan systemene våre fungerer når presset øker.

I Agder politidistrikt etterforsket politiet i 2025 rundt 240 pågående saker om vold i nære relasjoner, og mellom 2020 og 2023 ble seks kvinner og barn drept i regionen av personer de sto nær. Dette er sterke tall, og de minner oss om hva som står på spill når hjelpen ikke er helhetlig og rask nok.

Krisesentrene gjør en formidabel jobb, også på Sørlandet. Men de kan ikke alene bære ansvaret for beskyttelse, ettervern og trygg reetablering. For ofte blir voldsutsatte sendt videre til et system der ansvaret er delt mellom politi, barnevern, helse og kommune, uten klare rammer for samordning. Konsekvensen er at mennesker faller mellom stolene, og det rammer dessverre også barn.

Dette er ikke et spørsmål om manglende innsats i førstelinjen. Det er et systemproblem.

Derfor har jeg sist uke stilt skriftlig spørsmål til barne- og familieministeren på bakgrunn av at flere krisesentre varsler om rekordstor pågang. Jeg spør hva hun vil gjøre for å redusere de store forskjellene i kvalitet og kapasitet mellom kommunene for å sikre et likeverdig tilbud, slik at alle som er utsatt for vold i nære relasjoner får et trygt og tilgjengelig krisesentertilbud.

Spørsmålet er ment å plassere ansvar. For når alle instanser har litt ansvar, ender det altfor ofte med at ingen har helhetsansvar.

SV er klare på hva som må til. Vi vil lovfeste forpliktende samordning mellom sentrale tjenester, sikre flerårig og forutsigbar finansiering av krisesentrene, og styrke barns rett til beskyttelse, medvirkning og oppfølging. Trygghet skal ikke avhenge av bosted, økonomi eller hvor mye kapasitet et enkelt krisesenter tilfeldigvis har den dagen du trenger hjelp.

Vold i nære relasjoner er ikke privat. Det er et samfunnsansvar. Og det er politikernes ansvar å sørge for at hjelpen faktisk virker hele veien.