Voksne forteller oss at vi er fremtiden, men behandler nåtiden som et sjakkspill, der barna ofte er brikkene som ofres

En lærer kommer raskt til. Beskjeden er tydelig: Vold løser ingenting. Si unnskyld. Gjør opp for det du har ødelagt. Slik lærer vi hvordan verden skal fungere.

Vi lærer å dele. Å bruke ord i stedet for nevene. Å lytte før vi handler. Vi lærer at verden er et sted der vi må ta vare på hverandre.

Men så skrur vi på nyhetene.

Der ser vi voksne mennesker i fine dresser diskutere grenser, kontroll og angrep. Vi hører ord som «strategi» og «forsvar», men bak de avanserte ordene ser vi noe som ligner mistenkelig på skolegården: Kamp om å ha rett. Kamp om å eie. Kamp om å vinne.

Forskjellen er bare konsekvensene.

Når barn krangler om en ball, ender det med tårer og kanskje et skrubbsår. Når voksne ledere krangler om sin egen «ball» – enten det handler om landegrenser, makt eller ressurser – ender det med bombede byer, familier på flukt og tapte liv. Likevel blir de ikke sendt på gangen. De blir invitert til forhandlingsbordet.

En gang måtte jeg mekle mellom lillesøstrene mine som kranglet om en leke. Jeg sa det jeg selv har blitt lært: Vi er nødt til å være snille mot hverandre. Vi må dele og ikke slåss. Hun eldste så på meg og spurte: «Men hvorfor kriger folk da?»

Jeg hadde ikke noe godt svar.

Hvordan skal jeg forklare et barn på seks år at hun må dele lekene sine, når voksne mennesker ikke en gang klarer å dele på verden?

Jeg er 17 år. Jeg er ikke en politiker, og jeg sitter ikke med løsningen på verdens konflikter. Men jeg vet hva jeg har blitt lært siden jeg var liten: Vold løser ingenting. Ord er sterkere enn slag. Man må ta ansvar for det man ødelegger. Det er ikke radikale ideer. Det er regler fra barneskolen.

Samtidig som voksne over hele verden lærer barn om fred, toleranse og samhold, sitter andre voksne og sender raketter mot de samme barna. Det er et svik som er vanskelig å fatte. Mennesker som sier «fremtiden tilhører barna», sørger samtidig for at tusenvis av barn aldri får en fremtid.

Ifølge Redd Barna mister over 40 barn hver dag livet eller blir lemlestet i krig. Det tilsvarer to hele skoleklasser – hver eneste dag. To fulle klasser som aldri mer får mulighet til å leke, lære eller drømme.

Voksne ledere forteller oss at vi er fremtiden, men samtidig behandler de nåtiden som et sjakkspill, der barna ofte er brikkene som ofres.

Vi, som barn i dag, skal arve denne verdenen. Det er vi som må rydde opp i ruinene av hatet voksne mennesker sår nå. De etterlater oss en regning vi aldri ba om, for en krig vi aldri ønsket.

Så kanskje det er på tide at de som sitter med mest makt tar en pause fra de strategiske møtene sine, og heller tilbringer en time i en helt vanlig førsteklasse. Der løses konflikter hver eneste dag – helt uten våpen. Der lærer barna å samarbeide, respektere hverandre og ta ansvar for egne handlinger – ferdigheter som mange av de med makt ser ut til å ha glemt.

Vi som er unge i dag må leve med konsekvensene av beslutninger vi aldri fikk ta, mens de som har makten, går fri. Vi har rett til å kreve ansvar fra dem, for hvis deres oppførsel hadde funnet sted i skolegården, ville de blitt utvist for lenge siden.