Vis meg den politikeren som tør peke på kartet

Den hvite, ville fisken. Den harde, barske kampen om å fange den i røff sjø og kaldt vær.

Det er den norske fiskerihistorien som har formet oss som land og bygget småsamfunn mellom bakkar og berg ut med havet. Lenge før man kunne «fiske» i en merd, bli rik og havne på Netflix.

Denne historien handler ikke bare om mot og hardt arbeid fra nordmannens side. Den handler også om naturgitte forutsetninger og et sprell levende økosystem der under havoverflaten.

Nå er torskebestanden på retur. Kvotenedgangen har skjedd over tid, fra et rekordhøyt nivå, men fallet har vært ekstra kraftig de to siste årene. Og det vil ta tid før det blir bedre.

Marginene sløyes – sammensatte årsaker

Det er mindre torsk i havet og den gyter lenger nord enn før. Det er neppe én enkeltårsak til kvotekrisen. Klimaendringer og havtemperatur spiller inn. Overfiske som følge av feilberegninger av kvoter tidligere år eller juks med fangst, spiller nok også inn. Vi har mindre oversikt over fiskeriene på russisk side av grensa. Den norsk-russiske fellesforvaltningen av torskestammen halter videre på et minimum tross sanksjoner.

Kvotestatistikk fra Fiskeridirektoratet og estimat fra Havforskningsinstituttet.

Fasit er uansett at det må fiskes mindre.

Marginene sløyes om bord på små og store kystfartøy og havgående frysetrålere. Dette skal ikke handle om dem.

Når mindre fersk fisk fraktes til kaikanten blir det budkrig mellom fiskemottakene. For mange av dem er situasjonen enda mer kritisk enn for fiskerne.

Til sjøs har fiskerne kjøpt opp kvoter, ekspandert og kan se på ekkoloddet etter inntekter (jo da, de er greit belånte og renta har økt).

På land er fiskemottak prisgitt at båter legger til kai med fangst om bord. Det skjer i mindre grad og sjeldnere.

Derfor er det krise på land.

Når det er krise for fiskemottaket er det krise for hele lokalsamfunnet. I kampen for råstoff kan mottaket tvinges til å presse prisen så marginene på land blir enda mindre enn sunt er.

Dette er ikke levelig i lengden. Det er fortsatt for mange fiskemottak, selv om mange allerede er lagt ned.

Spørsmålet er om nedgangen skal fortsette seiglivet etter pur markedslogikk, eller om noen tør å ta frem kartet.

Finnes det ingen utvei?

I festtalene snakkes det om å jobbe mer effektivt, utnytte mer av fisken, lagre fisk levende for å spre sesongen, sikre innovasjon i krisetider, og fiske på andre fiskeslag enn torsk. Det vil hjelpe for noen, men langt fra for alle.

Det mest innovative og effektive vil mange steder være å legge ned mottak. Det kan flere steder være avgjørende for å sikre nok leveranse, helårlige arbeidsplasser og kanskje en spesialisert drift.

Langs kysten er ikke torskekvoter teoretiske papir og regnemodeller. Det er konkret bosetting og arbeidsplasser. Pulter i klasserom og senger på sykehjemmet.

Historien om Norge er at kvotene har bygget kystsamfunn. Noen samfunn må trolig betale en høy pris for lavere fiskekvoter.

Prognosene er verst for små, sårbare kystsamfunn langs kysten av Finnmark.

Krevende med kart

Vis meg den politiker som vil ta frem kartet og plukke vinnere og tapere. Se for deg en valgkamp hvor lokalsamfunn settes opp mot hverandre.

Det er innlysende hvem som vil rope om «storstilt sentralisering» og hvem som vil mase om å «bygge bærekraftige samfunn». For hvis det gir mening at det mest effektive for storsamfunnet er å se en større helhet, åpner det for en tilspisset debatt.

Bosetting i nord har nå fått enda en dimensjon som forsterker inntrykket av at en helhetlig plan har noe for seg: Sikkerhet og beredskap tvinger seg frem som avgjørende hensyn i all samfunnsplanlegging i nord. Også hvordan fiskeriene skal være i fremtiden.

Dersom fiskemottak skal opprettholdes i enden av gode veier hvor fiskeproduktene raskt og enkelt kan transporteres videre, hvis arbeidsstokken skal nyte godt av barnehage, skole og eldrehjem i nærheten og aller helst i lokalmiljø hvor det er muligheter for ulike yrkeskarrierer, må det planlegges.

Da kan ikke enkeltmottaks evne til å overleve overlates til ren kommersiell logikk.

Hvis ulike mottak skal spisse produksjonen mot ulike produkter basert på ulikt råstoff, må man kanskje også tåle at mer fisk transporteres på trailer før det videreforedles.

Fiskeripolitikk har en iboende målkonflikt. Det handler om ressursforvaltning av fisken. Det handler om bosetting og arbeidsplasser og lokalsamfunn. Det handler om næringsvirksomhet. Samtidig. Men av og til må hensynene vektes.

Diskusjonen på hvor mange fiskemottak Norge skal ha og hvor de skal være i fremtiden, er et sånt eksempel.

Derfor er det på land det kan bli røffest sjø fremover.