Ville jeg klare å sitte og se på kaffekoppen min i ti minutter?

GJESTEKOMMENTAR: Det skjedde da jeg satt i frokostsalen og skulle prøve å ikke gjøre noe annet enn å spise og se meg rundt.

Jeg lente meg ikke tilbake i stolen, startet øvingen på å bli flinkere til å prestere å sitte stille og se på kaffen. Men klarte jeg det? Foto: Shutterstock

Jeg innså at jeg vet ikke lenger den greia med å sitte ned og «bare». Det var under en frokost på et hotell, alene, en morgen der jeg trodde at jeg bare skulle spise, drikke kaffe, slappe av og gjøre meg klar for en lang og intens dag med prosjektarbeid, jeg skulle ikke noe spesielt, der jeg satt, eller skulle sitte, og tenkte vel da at jeg ikke trengte å drive med noe annet samtidig med frokosten, liksom, ikke drive med telefonen eller macen eller noe annet å se eller høre på, ikke andre greier, bare være der, komme i modus, spise maten min, drikke kaffe, våkne.

Hva skjedde med en ting om gangen?

Men så oppdaget jeg ganske raskt at det vekket en del ubehag i kroppen, jeg fikk impulser til å gjøre alt mulig annet enn å «bare» spise, også innså jeg da, at jeg ikke lenger vet den greia. At jeg kanskje har sluttet litt med det, flere enn bare meg også, kanskje, at vi kanskje har sluttet litt med det, å «bare» spise eller «bare» noe annet, at vi er blitt vant til at det alltid er noe mer og noe annet i tillegg og aldri «bare» lenger, på den måten jeg trodde. Som jeg kan huske at jeg visste en gang.

Som om å bare spise på et tidspunkt ble til å spise mens man skroller, søker, svarer, sjekker, husker, fikser, mikser, underholdes, distraheres, stimuleres. Som om å hvile ble til å koble av med innhold. Som om å vente ble til å fylle hvert eneste mellomrom. Som om «bare» sluttet å eksistere. Eller ble for lite. Eller bortkastet. Som om det å gjøre én ting om gangen ble til noe som kroppen reagerte med uro på.

Stille blir tomt og rastløst

Jeg lurer på om hjernene våre har vent seg til konstant stimuli, og om vi over tid har tilpasset oss et urolig system. Et system preget av «og», i stedet for «bare» – der vi skal gjøre eller være eller drive eller hva nå enn «og» være tilgjengelig, «og» være effektiv, «og» være underholdt, «og» være oppdatert. Der og-et, linken mellom to, erstattet et slags punktum av bare, der vi over tid fikk et slags inntrykk av det ikke holder å bare være der vi er, bare sånn stopp akkurat der, vær så snill, for å stoppe, jeg vet ikke med dere, men det er nesten som å bare stoppe, stå stille, fikk en truende klang over seg, sånn nesten litt farlig, at det ikke lenger ble nøytralt med stillhet, et slags verken eller ingenting, men mer preget av tomt, rastløst, utrygt?

Og fett nok det, kanskje blir vi superraske, kanskje kan vi få gjort mest og vært best i klassen og samfunnet går fram, men så blir jeg redd for at det gjorde jo ikke det, vi ble jo ikke de og klarte jo ikke det og fant ikke løsningen der, på en måte, som om mennesket lever langsommere. Som om mennesket lever langsommere enn vi trodde eller ville eller glemte oss bort i og liker rytme og repetisjon og sansning og sakte gange i gangen og «bare» og «her» og «nå». Kanskje vi driver og trekker hjerne og kropp etter oss, forsøker å få den til å holde følge, mot det nye, det raske, det som gir mer. Mens hjernen ber og kroppen uroer, og hallo kan vi hanke oss inn igjen, jo da, selvfølgelig, null stress, for vi har pust og bevissthet og nærvær og teknikk – men som erfaring, liksom, som erfaring ble det å sitte med en kaffe og ikke gjøre noe mer, til noe jeg brått oppdaget at ikke var så lett lenger.

Klarer jeg se på kaffen i ti minutter?

Hva om det enkle ble krevende, ingenting ble altoppslukende kaos, og mellomrom ble trangt. Som om et slags nivå av informasjon og tilgjengelighet og tempo tok oss igjen og krevde en oppdatering av systemet vårt, som om det ikke gikk helt opp for oss samtidig at kroppen og nervene og hjernen og de gamle, utgått på dato-systemene var de som holdt oss trygge og regulerte, og at de ikke lot seg lure så lett som vi trodde, kanskje.

Jeg lente meg ikke tilbake i stolen, startet øvingen på å bli flinkere til å prestere å sitte stille og se på kaffen og holde oppmerksomheten der med plan om 10 minutter hver morgen og oppskrift på suksess. Jeg bare la merke til at det var vanskelig. Og at det forble nettopp det. Også fant jeg vel fram telefonen. Eller noe sånt.