1 day ago
8
For litt mer enn tre tiår siden var det ingenting her bortsett fra tørre forblåste sletter.
Men i 1992 dukket det opp noen telt. Fordrevne av sult og krig begynte mennesker fra Sør-Sudan, Etiopia og Kongo å slå seg ned her.
Kakuma flyktningleir ligger øde til i Kenyas nordvestre hjørne. Åtte timers kjøring fra nærmeste by.
Leiren ble aldri ment å være et permanent bosted, men ble etter hvert Afrikas største og mest kjente flyktningleir.
Mer enn tre tiår etter at de første teltene dukket opp, bor det nå 300.000 flyktninger her, ifølge nyhetsbyrået AP.
Mange er helt avhengige av nødhjelp for å overleve i leiren.
Ambisiøs plan
Nå har kenyanske myndigheter og humanitære organisasjoner lagt en ambisiøs plan for å gjøre Kakuma om til en by.
Selv om leiren fortsatt er under FNs administrasjon, har Kakuma fått status som kommune, som lokale myndigheter etter hvert skal overta styringen av.
Planen er del av et bredere mål, både i Kenya og andre steder, om å integrere flyktninger tettere i lokalsamfunnene og få dem bort fra langvarig avhengighet av bistand.
Flyktningene i Kakuma må til slutt klare seg selv, basert på egne inntekter i stedet for nødhjelp.
Mange er skeptiske til om det er mulig å skape en levedyktig økonomi i den avsidesliggende leiren. Hindringene som må løses er både byråkratiske og geografiske.
Svært få flyktninger kan bli kenyanske statsborgere, og svært få får innvilget arbeidstillatelse.
Flyktningene har ikke lov til å holde husdyr på grunn av de tørre omgivelsene og manglende beiteområder. De kan heller ikke drive jordbruk på grunn av vannmangel.
– Menneskelig kapital
Dermed ser mange det å starte en bedrift som eneste mulighet. Men det er også vanskelig.
Oppstartsbedrifter krever kapital, og rentene på banklån i Kakuma ligger på rundt 20 prosent. Få flyktninger har den sikkerheten og dokumentasjonen som trengs for å få lån.
– Å nekte dem lån er en enorm sløsing med menneskelig kapital, sier Julienne Oyler, som driver Inkomoko.
Inkomoko er en veldedig organisasjon som tilbyr finansiell opplæring og rimelige lån til afrikanske bedrifter i vanskeligstilte situasjoner. Oyler skryter av pågangsmotet til flyktningene.
– Vi ser at flyktninger som driver bedrifter faktisk har egenskapene som kjennetegner verdensmestere i entreprenørskap, sier hun til AP.
– De er motstandsdyktige. De er ressurssterke. De har tilgang til nettverk. De har tilpasningsevne, sier Oyler.
Fikk sykurs av danskene
Andre muligheter er mikrolån fra bistandsgrupper eller kollektiv finansiering gjennom grupper drevet av flyktninger. Men beløpene er som regel for små til annet enn de minste oppstartsbedriftene.
En av Inkomokos kunder i Kakuma er Adele Mubalama. Hun tok med seg sine seks små barn og en forlatt 12-åring hun traff underveis, på en farefull reise gjennom fire land etter at familien ble tvunget til å forlate Kongo i 2018.
Da de kom til Kakuma tok det henne seks måneder å finne ektemannen, som hadde flyktet to måneder tidligere, og seks måneder til å finne ut hvordan de skulle livnære seg.
– Det var vanskelig å vite hvordan vi skulle overleve, sier Mubalama til AP.
– Vi visste ikke hvordan vi skulle få jobber, og det fantes ingen forretningsmuligheter.
Etter å ha meldt seg på et sykurs hos en dansk veldedig organisasjon, endte hun opp med å sy munnbind under koronapandemien.
Ved å låne penger fra Inkomoko til halve renten bankene tar, klarte hun å utvide virksomheten. I dag har hun 26 ansatte og har kjøpt nye symaskiner.
I fjor hadde hun et overskudd på 8300 dollar – et enormt beløp i en leir der mange lever på rundt 10 dollar i måneden eller mindre.
Startet butikk
En annen som har fått hjelp, er Mesfin Getahun, en tidligere soldat som flyktet fra Etiopia til Kakuma i 2001 etter å ha hjulpet studenter som hadde protestert mot myndighetene.
Han har bygget opp butikkjeden «Jesus is Lord», som selger alt fra dagligvarer til motorsykler, til å bli den største i Kakuma. Det skyldes delvis lån på 115.000 dollar fra Inkomoko.
Handel med andre byer er også avgjørende. Inkomoko har koblet flyktningbedrifter med leverandører i Eldoret, en by 48 mil sør for Kakuma, for å kutte ut dyre mellommenn og hjelpe til med å integrere Kakuma i Kenyas økonomi.
En rekke utfordringer
Noen stiller spørsmål ved visjonen om at Kakuma skal bli en blomstrende, selvberget by.
Rahul Oka, førsteamanuensis ved University of Notre-Dame, sier til AP at leiren mangler ressursene – særlig vann – og infrastrukturen som trengs for å opprettholde en levedyktig økonomi basert på lokal produksjon.
– Man kan ikke rekonstruere en organisk økonomi ved å skape en på tegnebrettet, sier Oka, som har studert økonomien i Kakuma i mange år.
Toveis handel er nesten ikke-eksisterende. Leverandører sender mat og brukte klær til Kakuma, men lastebilene er som regel tomme på returen.
– Må få rettigheter
Det store flertallet av flyktningene mangler også friheten til å reise andre steder i Kenya, der det er lettere å finne jobber, sier Freddie Carver i tankesmia ODI Global i London.
Med mindre dette problemet løses, kan ikke tiltak som gir flyktninger større muligheter, føre til en meningsfull endring for de fleste av dem, mener han.
– Hvis man går 20 år tilbake, handlet mye av diskursen om flyktningers rettigheter om juridisk beskyttelse, retten til å arbeide, retten til å bli permanent i et land, sier Carver til AP.
– Nå handler alt om levebrød og selvberging. Vekten ligger så tungt på muligheter at den overskygger spørsmålet om rettigheter. Det trengs en bedre balanse, mener han.
English (US)