Vikingdebatten handler egentlig om oss selv

Bildet av vikinglandslaget viser meg også at vi har vunnet noen kamper. Her er ingen hjelm med horn, skriver innleggsforfatteren. Dette bildet er tatt under fotoseansen. Foto: Vegard Grøtt / Bildbyrån

Vi krangler om hvordan vikingen så ut. Egentlig krangler vi om hvem vi vil være.

Det gikk et sukk gjennom landet da bildet av vikinglandslaget dukket opp. Vi som har slåss mot horn på hjelmene og tilfeldig draperte dyrepelser i årevis, kjente det med en gang: å nei, nå begynner det igjen ...

Jeg er arkeolog og både elsker og hater vikingbegrepet. Vi som jobber med å formidle historie, vet hvor vanskelig det er å endre folks tankemønstre om hva «viking» er. Ordet «viking» er så overladet med forventninger og følelser at jeg personlig drømmer om at vi en dag skal gi slipp og kalle den historiske epoken det den er: norrøn jernalder.

Fotballforbundet sier at de feirer fellesskapet, og på et øyeblikk bobler hele Norge av meninger. Ikke bare om hvorvidt vikingestetikk er harry eller kult, men om funn, drakt og utstyr, og om rekonstruksjonene av disse.

Jeg elsker engasjementet. I juni har det vært interessant å være tekstilarkeolog. Både nettaviser og sosiale medier bugner av saklig og usaklig debatt om hvordan vikinger skal se ut. Denne uken kunne vi også glede oss over betraktninger fra Arkeologisk museum i Stavanger om vikingenes inkluderende mentalitet og moderne vikingidentitet.

Den nasjonsbyggende vikingen

Nasjonalbiblioteket setter en lett lutrygget, mildt umotivert, rekonstruert viking fra Bjerringhøj, fra forskningsprosjektet «Fashioning the Viking Age» opp mot testosteronbanden i strandkanten. Han taper, så klart, uansett hvor kildebasert drakten hans er.

Men det er en urettferdig kamp, for de to vikingene stiller ikke i samme konkurranse. Den ene svarer på spørsmålet om hvem vi vil være. Den andre på hvem de faktisk var.

Bayeux-teppet er et vel 70 meter langt og 0,5 meter bredt brodert veggteppe i lin fra årene omkring 1070. Det fremstiller normannerhertugen Vilhelm Erobrerens invasjon av England og slaget ved Hastings i 1066, ifølge Wikipedia. Foto: Lou Benoist / AP / NTB

Den nasjonsbyggende vikingen skifter med oss: fra slik samtiden tegnet ham på Bayeux-teppet, via Christian Krohgs «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» fra 1893, via den germansk-norske estetikken rundt Borrestevnene og Nasjonal Samlings vikingdyrkelse under krigen, og helt frem til fotballgutta på stranden.

Vi speiler oss i fortiden, og speilbildet skifter med det nasjonale selvbildet. Akkurat nå viser Midgard vikingsenter for øvrig en utstilling om nettopp disse moderne fortolkningene av vikinger. Den anbefales.

En annen type viking

Den andre vikingen finnes i de arkeologiske og historiske sporene fra vikingtid. Og det er her vi som formidler historien, må holde tungen rett i munnen: mellom hva vi faktisk ser, og hva vi leser inn.

For ingen av bildene er sanne, heller ikke det kildebaserte. Også en rekonstruksjon er en tolkning. Fordi det nasjonale vikingselvbildet har fokusert så sterkt på det maskuline krigeridealet, har formidlingen av vikingtiden ofte søkt å balansere dette ved å fremheve andre sider av vikingsamfunnet.

Selv om draktene ikke har så mye å gjøre med vikingtidens draktskikk, kan det godt være at vikingenes eget selvbilde var nærmere vikinglandslagets versjon av det maskuline enn den museumsgodkjente versjonen.

Hjelmer uten horn er en seier

Bildet av vikinglandslaget viser meg også at vi har vunnet noen kamper. Her er ingen hjelm med horn. Noen har klart å sy klær av skinnbitene. Kun et par henger snodig drapert. Estetikken er røff og hard, en underdog, tydelig preget av populærkultur fra vårt eget tiår.

Likevel, dette er ikke Vikings. Her er ingen svart krigersminke, og det er nesten skuffende få rare frisyrer. Selv om fiberinnholdet neppe svarer til utseendet, imiterer kostymene lær og pels, lin og ull, med varierte teksturer og en fargeskala hvor jordtoner dominerer, men med noen farger som popper.

Her er et underlig sammensurium av mer eller mindre ubrukelige rustningsdeler. Fellesskapet består av en samling individer som kun overfladisk ser ut som om de er på samme fest. Til og med sosiale forskjeller er antydet: Selv jeg, som ikke vet noe om fotball, forstår at mannen fremst i blå kappe må være kapteinen. Ja, vikingene elsket farger og stas, men heller ikke i fortiden var alle like.

Norge blir nok aldri ferdig med å diskutere vikinger. Jeg mener at dette er en fin åpning inn i historien, både om vikingtiden og om vårt nasjonale selvbilde. Bildet vårt av vikinger kommer til å fortsette å endres, både ut fra hvordan vi forstår kildene, og ut fra hva vi trenger at nasjonaleposet skal fortelle om oss. Vi trenger begge vikingene. Vi bør bare vite hvem av dem vi snakker om når vi diskuterer vikingen.

For vikingen er ikke bare et bilde av fortiden. Han er også et speil. Spørsmålet er bare hva vi tør å se når vi ser inn i det.