Vi trenger ikke flere perfekte fasader

NRKs nye serie Rekviem for Selina setter søkelys på en av vår tids største utfordringer: hvordan sosiale medier former unge menneskers selvbilde. Serien viser en generasjon som vokser opp i en digital verden der fasade betyr mer enn substans – og der bekreftelse måles i likes og følgere.

Selina, hovedpersonen i serien, er en ung kvinne fanget i denne virkeligheten. Hun kjemper for å passe inn, men havner i en spiral av usikkerhet, press og jakten på en uoppnåelig standard. Historien hennes speiler en virkelighet altfor mange både unge og eldre kjenner seg igjen i.

Før internett var rollemodellene våre ofte mennesker vi møtte ansikt til ansikt – besteforeldre, lærere, trenere eller artister som hadde oppnådd noe gjennom talent og hardt arbeid.

I dag er de mest synlige forbildene influensere – mennesker som har gjort sitt eget liv til en merkevare. Men hvem er egentlig disse influenserne? Og hvilke verdier representerer de?

Mange av dem er unge mennesker som selv strever med usikkerhet. Likevel promoterer de plastisk kirurgi, ekstreme dietter og anabole steroider for å opprettholde en illusjon av perfeksjon. Og mens de selv kjemper med egen selvfølelse, selger de denne drømmen videre til en generasjon som allerede er sårbar.

Resultatet er en kultur der det å være «perfekt» blir viktigere enn å være ekte. En generasjon som lærer at utseende og styrke veier tyngre enn karakter – og at lykke kan kjøpes, enten i form av fillers, kirurgiske inngrep eller produkter som lover en rask løsning.

Dette er ikke tilfeldig. Sosiale medier belønner det ekstreme. Jo mer dramatisk forvandling eller innhold, jo større oppmerksomhet. Jo glattere fasade, jo flere følgere.

Plattformene skaper en illusjon av at «alle andre» har det bedre, ser bedre ut og lever perfekte liv – noe som igjen forsterker følelsen av utilstrekkelighet hos dem som følger med.

Det er på høy overtid at vi stiller de viktige spørsmålene: Hvem er egentlig disse influenserne? Er de forbilder? Og viktigst av alt – hvorfor lar vi dem ukritisk definere virkeligheten for barn og unge?

Vi må snakke høyt og ærlig om konsekvensene av å gi influensere så stor makt. For det de sier og gjør, har faktisk stor innvirkning.

Når kosmetiske inngrep fremstilles som løsningen på usikkerhet og empati blir sett på som svakhet, lære unge at det er kroppen – ikke tankene eller følelsene – som må endres.

Når steroider normaliseres som veien til den «perfekte kroppen», flyttes grensen for hva som er akseptabelt og sunt.

Vi voksne må være modige nok til å vise alternativer. Vi må lære unge å skille mellom det ekte og det iscenesatte – og hjelpe dem å forstå at egenverdi aldri kan måles i antall følgere.

Vi må våge å si at ikke alle influensere er sunne forbilder – ikke nødvendigvis fordi de er dårlige mennesker, men fordi de selv er fanget i et system som lever av usikkerhet.

Jeg er langt ifra perfekt selv, ei heller har jeg ikke noe behov for å være det. Men jeg tror vi alle har et ansvar for å stille spørsmål ved hvem vi lar få definere hva som er viktig, vakkert og verdifullt.

Vi trenger ikke flere «perfekte» fasader – de unge trenger å møte og lytte til ekte mennesker som våger å være uperfekte. Kanskje er det nettopp det beste forbildet vi kan være.

Jeg vokste selv opp i en tid før internett og sosiale medier – med et perspektiv og forståelse for hvor mye som har endret seg på kort tid.

Samtidig er jeg både utdannet som – og jobber i dag med markedsføring og salg, og vet hvor sterkt budskap og påvirkning kan virke.

Min egen bransje har også et stort samfunnsansvar: Vi må bruke innsikten og kunnskapen vår til å bygge opp – ikke bryte ned. Vi må være bevisste på hva vi selger, og til hvem.

Det handler ikke bare om strategi, penger og kampanjer. Det handler om mennesker – og hva slags Norge og samfunnsverdier vi ønsker å være med på å forme.