Vi trenger færre partier med program

Trenger du et parti som kjemper for dieselbiler i bygda? Vi har det. Ønsker du mer sau i nærmiljøet? Check. Mener du at det egentlig ikke burde være noen stat i det hele tatt? Null stress, bare ta til høyre ved neste valgbod.

Men her er spørsmålet vi bør stille oss: Blir samfunnet bedre av at alle får sitt eget parti? Eller ender vi bare opp med et demokrati i mikrobiter, uten noen som kan rydde opp etter festen?

Før i tiden,  og med “før” mener jeg omtrent da faxmaskinen fortsatt var hot, hadde vi fem-seks partier som kranglet så fillene føyk, men som likevel klarte å snekre sammen et statsbudsjett eller to. I dag? Vi har et politisk landskap som ligner et foreldreutvalg med ADHD.

I noen bystyrer er det flere partier enn kaffekopper, og det trengs egne Excel-ark for å huske hvem som egentlig er i posisjon denne uka. Resultatet er ofte som i en dårlig episode av Farmen kjendis: Mye snakking. Lite handling. Og plutselig ryker noen ut i tårer.

Misforstå meg rett: Det er flott at engasjerte folk vil forbedre samfunnet. Men når vi har partier som er for “mer næring, mindre politikk”, “bedre politikk, mindre næring”, “hver mann sin campingvogn” og “nei til både strøm og vind”, begynner det å ligne stand-up mer enn statsforvaltning.

Småpartier er nemlig ofte som refleksvester i mørket: Synlige, ja. Men ikke nødvendigvis i stand til å vise vei.

Noen hevder at småpartier gir bedre representasjon. Kanskje. Men representasjon uten gjennomføringsevne er som å ha fjernkontroll uten batteri, du kan peke og trykke så mye du vil, men skjermen endrer seg ikke.

For å si det litt tabloid: Vi trenger færre partier med program, og flere med plan. Vi trenger færre som lover gull og grønne datasentre, og flere som faktisk vet hva et budsjett er.

Hva skjer når fem småpartier havner i vippeposisjon? Jo: Det store kompromisset blir et skjevt møbel fra IKEA, satt sammen med feil verktøy og fem ulike bruksanvisninger. Og alle skylder på hverandre når det vakler.

Når politikk reduseres til “hva jeg er irritert over akkurat nå”, mister vi helhet. Når partiprogrammer skrives på Facebook og vedtas på Messenger, mister vi retning. Og når 2,4 % av stemmene avgjør hvor E18 skal gå, mister vi folks tillit.

Så, kjære velger: Før du hopper på neste protestparti med capslock i logoen, ta et steg tilbake. Tenk på hvem som faktisk kan stå i stormen. Ikke bare rope i medvind. Politikk handler ikke om å få rett på internett, men å gjøre det riktige i virkeligheten.

Kanskje er det på tide å gå tilbake til færre partier med politisk tyngde, erfaring og ansvarsfølelse. Du vet, de som faktisk kan styre noe mer komplisert enn en Facebook-side.

Norge trenger ikke 39 småpartier med hver sin geniale idé. Vi trenger 4–5 som klarer å samarbeide, svelge noen kameler, og faktisk få noe gjort.

Eller som en vis person engang sa: For mange kokker gjør ikke bare maten dårlig, de glemmer å skru av plata.

Åpen