Vi trenger dem, kanskje mer enn de trenger oss

Jeg deler både bekymringen og engasjementet rundt temaet. Men diskusjonen, slik den har utviklet seg, setter fingeren på flere områder som trenger utdyping – ikke minst i forhold til ulike opptakskrav og ansvaret for språktrygghet i helsefagene.

Det blir hevdet at «ingen kan gå direkte inn på et krevende studium som sykepleien uten å oppfylle strenge språkkrav». Dette stemmer riktignok for sykepleierutdanningen, der krav om B2-nivå i norsk skal sikre at studentene kan håndtere både studier og arbeidslivet på en tilstrekkelig måte. Men i andre helsefagutdanninger er situasjonen en helt annen. Her kan man ofte begynne på utdanningen uten å ha noen særlig norskkompetanse. Dette har til hensikt å motivere til samtidig språklæring, men for mange studenter blir studiet en uoverkommelig utfordring. Selv om mye faglitteratur finnes på morsmålet, vil det ofte ikke forberede studenten godt nok til arbeidslivet.

Rashica henstiller til lærestedets ansvar for å sikre språk. Jeg har forstått det slik at lærestedene primært er fagutdanninger og derfor verken har mandat til å drive omfattende språkundervisning eller underkjenne kandidater på grunn av manglende språkferdigheter. Dette kan virke paradoksalt. Ansvaret for å vurdere om språkkompetansen er tilstrekkelig, skyves dermed over på praksisveiledere, eller i siste instans på dem som skal ansette kandidaten. Da er studenten kommet langt i sitt løp, gjerne med betydelig studiegjeld.

Dette kan vi ikke være bekjent av.

La oss ikke glemme at vi trenger dem, kanskje mer enn de trenger oss. Vi har store utfordringer å løse, og minoritetsspråklige har verdifull kompetanse å tilby. Jeg er sikker på at det finnes bedre løsninger for alle parter enn dette. La oss sørge for at retningslinjene minoritetsspråklige møter, både under utdanning og i arbeidslivet, er forståelige og gjennomførbare.

Flere ledere jeg har snakket med, beskriver språkutfordringer som et «underkommunisert problem». Ledere ønsker nemlig å ansette minoritetsspråklige og se dem blomstre i arbeidslivet, men mangler ofte støtte og verktøy for å håndtere språkbarrierer på en god måte.

En rekke arbeidssteder opplever dette problemet, men løfter dem sjeldent frem av frykt for misforståelser. Samtidig stilles det fra nasjonalt hold, stadig større krav til kommunikasjon og samarbeid i helsearbeidet. La oss få dette problemet opp i lyset slik at vi kan arbeide sammen om gode løsninger.

Språkkravet på B2-nivå er i seg selv strengt, da det forutsetter evnen til å analysere, reflektere på abstrakt nivå, og forstå komplekse samfunnsspørsmål. Samtidig er det grunn til å spørre om kravene alltid er tilpasset de faktiske hverdagssituasjonene helsepersonell møter i eldreomsorg og primærhelsetjenesten. I mitt arbeid med kompetanseutvikling i sykehjem og hjemmetjenester, ser jeg at språkferdigheter som er arbeidsnære og praktiske er like viktige som avansert språkbeherskelse.

Det er også en utfordring at språkferdighetene til nyansatte ikke nødvendigvis speiler de språkkravene som ble oppnådd ved studiestart. Selv om B2-nivå er på plass ved opptak, kan språkferdighetene svekkes hvis de ikke brukes aktivt. Mange opplever også at de teoretiske språkkravene ikke nødvendigvis forbereder dem på praktisk arbeid i eldreomsorgen. En pleieassistent med god forståelse for eldreomsorgens terminologi er ofte bedre rustet til arbeidsoppgavene enn noen som har bestått B2-kravet, men mangler praktisk erfaring.

Debatten om språk i helsefaget bør derfor handle om tilrettelegging både under utdanningen og i arbeidshverdagen. Å legge til rette for kurs i helsekommunikasjon, praktisk språktrening, og konkrete verktøy for minoritetsspråklige vil være en investering i bedre pasientsikkerhet og inkludering. La oss anerkjenne verdien av språklig mangfold, men også ansvarliggjøre de som kan tilrettelegge for et språkvennlig miljø. Dette er en utfordring vi må løse sammen, og både institusjoner, arbeidsgivere og politikere bør være involvert i løsningen.

Åpen

Åpen

Åpen