Komiker og manusforfatter
Nylig kom jeg over leserinnlegget «Blendahvit standup» i VG hvor komiker Taume Dery reflekterte over mangel på minoritetsrepresentasjon i norsk standup, både på komiker og publikumssiden.
Jeg var positiv da jeg leste gjennom kronikken hans.
Det er ingen tvil om at komikere med minoritetsbakgrunn blir møtt med et overveldende flertall av etnisk norske ansikter og perspektiver i publikum.
Og at mange nordmenn med minoritetsbakgrunn har få komikere de kan kjenne seg igjen i.
Det jeg velger å sette spørsmål ved er hvordan Dery setter kvinner og minoritetskomikere opp mot hverandre.
Dery beskriver kvinner som «en minoritetsgruppe som har fått aktiv støtte i standup-miljøet».
Han mener det har vært en bevisst satsing på inkludering av kvinner i norsk humormiljø som har ført til at minst halvparten av årets vinnere under Humorprisen var kvinner.
Det kan være lett å tenke at kvinnekampen er blitt vunnet i norsk humorbransje.
Og det er på flere måter sant.
Vi ser at flere og flere kvinner stikker seg fram som humortalenter, og tar mer plass i det som har vært kjent for å være en mannsdominert bransje.
Og ikke minst har vi Linn Skåber, Sigrid Bonde-Tusvik og Pernille Sørensen på plass som noen av Norges aller største humor-navn.
Men ved en nærmere titt har vi fortsatt et stykke å gå.
Vi må ikke glemme all hetsen komiker Martha Leivestad fikk etter hun deltok i «Rikets roast» på VGTV.
Hetsen og hatet gikk på to ting: Kjønn og utseende.
Og gjør du et raskt søk etter standup-arrangementer på Facebook blir du raskt møtt med en overvekt av plakater med en lineup på fem, seks, syv komikere hvor kun to av disse er kvinner.
Jeg har hørt arrangører si de vegrer seg for å booke kvinner som, etter deres mening, «ikke treffer bredt» i frykt for at «publikum ikke skal synes kvinner er morsomme».
Den tonen har jeg ikke hørt om mannlige komikere, selv om mange av dem også har humor som kan oppleves som smalt, sært og nisje.
Enda sjeldnere er det å finne en lineup hvor majoriteten ikke bare er kvinner, men også kvinner med mangfoldig bakgrunn.
Som en melaninfattig, dog flerkulturell komiker og dame, faller jeg inn under begge av Derys
minoritetskategorier.
Flere der ute, både på scenen og i publikum, har denne såkalte dobbeltidentiteten, og i samtaler hvor disse identitetsmarkørene blir satt opp mot hverandre blir man ofte nødt til å velge.
Er jeg som komiker først og fremst dame eller minoritet?
Når det blir laget en motsetning mellom det å være kvinne og det å tilhøre en minoritet, ligger det ofte en tanke bak om at det er den hvite, norske kvinnen som må konkurrere med minoritetsmannen om plass.
På hvilken side av denne dragkampen havner da minoritetskvinnen?
Når vi snakker om inkludering er språket vi bruker utrolig viktig, for det er faktisk med på å forme måten vi gjør endring på og hvordan denne endringen vil se ut i fremtiden.
Derfor må vi tørre å ha en nyansert samtale og se ting fra flere ulike perspektiver.
I oppveksten slet jeg med å finne norske komikere jeg kunne kjenne meg igjen i da utvalget stort sett var mannlig og blendahvitt.
Det er deilig å se folk i dagens humorbransje endre dette ved å legge innsats for å skape mer mangfold, både ved å stå på scenen og legge til rette for mer inkludering.
Hadde jeg vokst opp i dag ville jeg kjent meg igjen i langt flere komikere enn da – og det er selvfølgelig veldig positivt.
Likevel er det ikke til å legge skjul på at bransjen fortsatt er i overkant hvit og i overkant mannsdominert.
Det er tydelig at vi fortsatt har en vei å gå. Endring er hverken en enkel eller rask prosess.
Men jeg har skikkelig tro på at humorbransjen vil klare det så lenge vi står sammen – og er bevisst på disse tingene.