Vi opplever at det å få en utplassering eller praksis som er relevant, er omtrent umulig. Porter og dører er låst.

Vi opplever at det å få en utplassering eller praksis som er relevant, er omtrent umulig, skriver innleggsforfatterne. Foto: Ørn E. Borgen, NTB

De aller fleste av oss ønsker å være arbeidstagere – jobbe, spise lunsj og samles rundt kaffeautomaten med kolleger.

Aldri før har så mange stått utenfor arbeidslivet – mennesker som er sykmeldte, står på arbeidsavklaringspenger (AAP) eller uføretrygd. Ingen bør overraskes av de høye tallene for utenforskap. Dette er i stor grad resultatet av en villet politikk, både fra det offentlige og næringslivet.

Daglig leser vi i mediene om antall uføre som stiger og stadig når nye høyder. Politikere fra alle partier står frem og uffer seg. Konkrete tiltak fra disse er nesten uten unntak fraværende. Feiler Nav igjen? Finnes det en riktig medisin som kurerer utfordringene? Eller har vi rett og slett blitt en nasjon av unnasluntrere med et velsmurt, sosialt sikkerhetsnett – fett glinsende av inntekter fra olje og fisk – for de av oss som faller utenfor?

Menneskelig perspektiv

Det finnes mange perspektiver, årsaksforklaringer og sammenhenger. Det viktigste, mener vi, er å huske det menneskelige perspektivet. De aller fleste av oss ønsker å være arbeidstagere – jobbe, spise lunsj og samles rundt kaffeautomaten med kolleger. Medlemsundersøkelser fra blant annet Bipolarforeningen (2024) viser at mer enn halvparten av dem som faller utenfor, ønsker å være en del av ordinært arbeidsliv.

Kronikkforfatterne er henholdsvis ufør og på AAP. Vi er begge godt voksne, med mer enn 30 år igjen i arbeidslivet. Vi har høy utdannelse og mange års arbeidserfaring, blant annet fra topplederstillinger i næringslivet.

Våre erfaringer med Nav, tiltaksbedrifter og arbeidsgivere – blant annet fra arbeidsavklaringstiltak – er varierte og interessante. Den tidligere topplederen har pakket strøsand i poser, sortert muttere og skruer i esker, og sortert blå og hvite plastflasker i sekker – én for de hvite og én for de blå. Dette er bare noen i rekken av flere andre og mindre relevante tiltak som er blitt oss til del.

Vi opplever at det å få en utplassering eller praksis som er relevant, er omtrent umulig. Porter og dører er låst av et arbeidsliv som ikke tør å ta samfunnsoppdraget og samfunnsdugnaden det er å få flere tilbake i arbeidslivet. Vi er blitt møtt med at arbeidsgivere ikke tør å gi oss en sjanse og slett ikke har kapasitet til nødvendig opplæring.

Fleksibilitet hjelper

Felles for oss begge er at vi ønsker å komme tilbake i ordinært arbeid. Ja, vi har kanskje litt redusert arbeidskapasitet, men vårt intellekt er i høyeste grad fortsatt til stede. Kan hende må vi jobbe i en noe redusert stilling, med muligheter for tilrettelegging.

De aller fleste dagene fungerer hode og kropp utmerket, og noen dager trenger vi litt tilrettelegging. Det kan for eksempel være i form av et tilgjengelig kontor for å få en liten pause fra travle kolleger, eller en hjemmekontorløsning én dag i uken.

Det snakkes mye om åpenhet og stigma i norsk samfunnsdebatt – stigma knyttet til sykdom og redusert arbeidsevne. Politikere og andre meningsberettigede er omtrent daglig i mediene med store, hardtslående ord og få løsninger.