Vi må tåle så vel – den snø og spøk som rammer oss selv

4 hours ago 5

KRONIKKFORFATTER: EGON HOLSTAD

redaktør og kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

Det har vært mye vær i det siste her til lands. Først og fremst snø. Enorme mengder snø. Vi som bor nord for polarsirkelen har balet med dette kritthvite fenomenet i noen måneder allerede.

Våre egne, lokale og regionale medier har da også vært tettpakket med nyheter om det harde vinter- og snøværet som har herjet landsdelen. Hele bygder som har vært avstengt på grunn av enorme skred over sentrale veistrekninger.

Kansellerte båt-, buss- og flyavganger. Yrkesfiskere i landligge. Strømbrudd over flere døgn for et tusentalls mennesker. Øysamfunn med avkappet mobilforbindelse. Vinter, med andre ord.

Det er langt dette landet, og nå er det meste av det belemret med store mengder snø. Også i sør. Denne uken hadde snøen også kommet til hovedstaden.

Vi som bor i nord, har ingen eksklusiv enerett på snø; ei heller de problemene som følger med den. Så vi er gjerne rause og deler den med resten av landet. Det var til og med observasjoner av nordlys i sør nylig, så det kan nesten virke som Vårherre har bestemt seg for å værdemokratisere nasjonen.

Mandag hørte jeg på programmet Nyhetsmorgen. Det meste handlet om snø på Østlandet. I NRKs paradegren «snakke med noen tilfeldige mennesker som går forbi utsendt reporter» var turen lagt til Tønsberg.

Et par derfra sto på perrongen og ventet på toget som skulle ta dem på den strabasiøse turen til Oslo. Vi snakker, tross alt, avstander som så vidt bikker et tresifret antall kilometer. De skulle på en konferanse. Begge var positive. Toget var litt forsinket, men de ville rekke alt.

Reporteren kunne videre, med dramatisk stemme, fortelle at «det snør og blåser og føyker litt, og det begynner å samle seg sammen en del brøyteskavler her og der».

Både her og der, altså.

En kommunikasjonsrådgiver i et busselskap hadde fortalt henne at «noen busser har piggdekk i dag, og noen har også med seg kjetting, sånn i alle tilfelle».

Innslaget varte i cirka ti minutter. Jeg satt på bussen på vei til jobb og hørte på. Jeg lo høyt, noe jeg heldigvis ikke gjør ofte på bussen, fordi det ser ganske sykt ut. Dette var helt sykt, og på ingen måte umorsomt.

Den ufrivillige vitsen hadde NRK allerede servert. Hvis man ser bort fra det med tog, ville det hele vært en ikke-nyhet i riksmediene, om det var i Nord-Norge og eller alle de andre fylkene i landet hvor vinter er synonymt med snø. Fordi det ikke var en nasjonal nyhet i det hele tatt.

Hadde det bare stoppet der, men det gjorde det ikke, for neste dag tok samme nyhetsprogram parodien opp (eller ned, alt etter hvem man spør) enda et nivå.

Her fikk vi et cirka 10 minutters innslag med kurs i snømåking. Altså hvordan man måker snø. Det var attpåtil en jurist der, som kunne fortelle hvordan lovverket forholder seg til det å kaste snø inn på tomten til naboen.

Hvorfor dette er regnet som nasjonale nyheter, og hvorfor det ikke forbeholdes innslag på Østlandssendingen, må fuglene vite, men for de av oss rundt om i landet, og ikke bare i nord, som har måket snø siden oktober/november, fremstår dette en tanke absurd.

Moren min er 80 år. Hun har måket snø to til tre ganger om dagen i flere uker siden rett før jul. Sist helg måtte to naboer en morgen komme og måke fram utgangsdørene, på begge sidene av huset hennes, så hun kunne komme seg ut for å måke enda mer.

Nå satt hun med morrakaffen og hørte på snømåkekurs for Østlandet, på riksdekkende radio, etter et snøfall betydelig mindre enn i Saltenregionen i Nordland, der hun bor. Hadde hun ikke bodd alene, og med et konservativt og restriktivt forhold til rus, ville hun nok lurt på hva noen hadde puttet i kaffekruset hennes.

Noe av dette var vel bakteppet da VG fikk seks ordførere fra Nord-Norge, som var i Oslo på konferansen «Nord i Sør», til å stå fram med en spade og harselere over riksmedienes litt overdimensjonerte opptatthet av snøen i hovedstaden.

De skulle lære de sarte søringene å måke snø, var den fleipete undertonen. En gammel, loslitt og langt på vei oppbrukt vits, men likevel. Alle skjønte at dette var kødd, og ikke blodseriøs politikk. VG-saken var neppe egnet som norsk bidrag til humorfestivalen i Montreux, men den var uansett veldig lettbeint og uskyldig.

I en verden med mye alvor, tror jeg opptil flere nordmenn humret lett av saken. I alle deler av landet. Mange trakk på skuldrene. Noen få hisset seg opp.

At Nettavisens Gunnar Stavrum skulle kaste seg over tastaturet om dette, var like overraskende som nordlendingens forutsigbare harselas med klønete trafikanter i sør, når den første snøen faller der nede.

Med sin ramsalte sørlandshumor prøver han i en kommentar å ta ny verdensrekord i hersketeknikker, i en splittende retorikk Donald Trump hadde blitt forlegen av å bevitne. Kortversjon: Nord-Norge er snyltere. Verdiene skapes i sør, og aller mest i Oslo. Norge trenger ikke utgiftsposten Nord-Norge. Hilsen høyt gasjert redaktør i hovedstaden.

Parodien på parodien var så tam, uetterrettelig og lite overraskende, at den ikke hadde funnet veien til sluttmanuset i en nordnorsk skolerevy på 70-tallet.

Da var det kanskje litt mer overraskende at den forhenværende, politiske redaktøren i Bladet Nordlys, senjaværingen Skjalg Fjellheim, kom på banen for å tale hovedstadens sak.

Først på Facebook, der han uttrykte flauhet over de nordnorske ordførerne som hadde tillatt seg å spøke med noe så alvorlig som vær. Dernest på Dagsnytt 18 neste dag, i en debatt med Tromsøs ordfører Gunnar Wilhelmsen.

I dag er Fjellheim statssekretær for Senterpartiets partileder og finansminister, Trygve Slagsvold Vedum, og er åpenbart blitt såpass kjapt og godt integrert i sentralmaktens indre gemakker, at han følte for å ta hovedstaden og dens innbyggere i forsvar mot nordnorske politikere, på klingende moderert bokmål, med rester av nordnorsk aksent.

Skjalg var sint på, og gremtes av, oppslaget med ordførerne. På vegne av hovedstaden. Han var skuffet av dem fordi de, sitat: «Gjør narr av mennesker som har strevd med snøen noen dager, og stengte skoler, og tog som ikke går og eldre mennesker som ikke kommer seg ut, og det synes jeg er veldig usjarmerende».

Det med eldre mennesker som ikke kommer seg ut nevnte han flere ganger, til tross for at ordførerne i VG ikke nevner det overhodet. Ei heller stengte skoler eller tog. Eller stråmenn.

Ja, fraværet av sjarm kan sannelig gi seg utslag i så mangt, men dette var egentlig bare mer underholdning, riktignok av den utilsiktede sorten. Når statssekretæren for partilederen i et Senterparti som kaver under sperregrensen, som selv er ukependler i Oslo, og til vanlig bosatt i Nord-Norges største by, hytter med neven og forsvarer hovedstaden mot distriktene, snakker vi virkelig om et paradigmeskifte i det offentlige ordskiftet.

Nå skal ikke jeg stille meg til doms over hvorvidt dette er korrekt medisin for å få Senterpartiet opp og fram på de imaginære togskinnene i Nord-Norge, men jeg tillater meg å tvile.

Likevel synes jeg vi skal ha høy takhøyde for hva det skal kunne spøkes med, både i sør og i nord. Når det i «Nytt på nytt» og fra diverse humorscener spøkes med politisk alvor i herjede krigsområder, er disse greiene om snø i Oslo for relativt uskyldige å regne. Det er sågar uskyldig og harmløst, isolert sett.

Vi er heldigvis forbi den tiden hvor Arthur Arntzen var den eneste som hadde lov å harselere med nordnorske stereotypier, og jeg trodde også vi befant oss på et sted hvor det var innenfor å tulle med vær og vind. Og snø.

På sikt kommer vi kanskje dit også. La oss være optimistiske og håpe det. Så får heller representanter fra sentralmakten i departementene, og hovedstadens mediehus, stå for det humørløse.

For vi trenger mer humor både i politikken og mediene. Ikke mindre.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article