Vi må tåle å se master for å få strøm i kontakten

Men kanskje det er på tide å stille oss selv et litt ubehagelig spørsmål: Kan vi forvente å ha strøm i kontakten hjemme uten å akseptere synet av infrastruktur i naturen?

Elektrisitet er en livsnerve i samfunnet vårt. Statnett anslår at kraftforbruket vårt kan øke med nesten 69 prosent fra i dag 2050. Elektrisiteten driver alt fra sykehus og skoler til kaffemaskiner og mobiltelefoner. I fremtiden vil også langt flere ladestasjoner, datasentere, batterifabrikker og elektrifiserte ferger trenge trygg tilgang på strøm. Likevel er strømnettets infrastruktur – kraftledninger, transformatorstasjoner og andre tekniske installasjoner – som oftest noe vi helst ikke vil se. Vi ønsker at strømmen skal transporteres fra kraftverket til hjemmet vårt uten å etterlate spor i landskapet.

Denne forventningen er dessverre urealistisk. Uansett hvor mye vi ønsker å beskytte naturen, må strømmen transporteres fra produksjonsstedet til forbrukeren. Selv om deler kan jord- eller sjøkables, vil de store «motorveiene» fortsatt gå i friluft fordi det er både teknisk sikrest og samfunnsøkonomisk mest fornuftig. Dette krever infrastruktur som nødvendigvis vil være synlig i noen grad.

Det er selvfølgelig ikke slik at nettselskaper opererer uten omtanke for naturen. I Glitre Nett jobber vi hver dag for å finne traséer som unngår sårbar natur og løsninger som tar hensyn til truede arter.

Vi står nå overfor et grønt skifte der elektrifisering av transport, industri og varme er avgjørende for å redusere klimagassutslippene. Dette skiftet krever en massiv utvidelse og oppgradering av strømnettet. For å nå våre klimamål må vi samtidig gi plass til den infrastrukturen som gjør det mulig. Spørsmålet er derfor ikke om vi kan unngå inngrep, men om vi kan akseptere dem som nødvendige for å opprettholde det samfunnet vi ønsker å leve i.

Dette betyr ikke at vi skal godta enhver utbygging ukritisk. Arealbeslag er den største trusselen mot naturen og økosystemene våre. Vi og andre nettselskap skal ta hensyn til miljøet og bruke de beste løsningene som finnes, og miljøhensyn må være integrert i alle ledd av planleggingen. Moderne teknologi, nye mastetyper, bedre planleggingsverktøy og mer effektive nett kan kanskje redusere antallet nye ledninger som trengs. Kanskje vi på sikt kan erstatte noen master med andre løsninger, men vi må også innse at ønsket om å bevare naturen urørt ikke alltid kan gå foran. Vi må finne en balanse mellom det å bevare naturen og det å sikre samfunnets behov for en stabil og bærekraftig energiforsyning.

Til syvende og sist handler det om å være ærlige på hva det krever å oppnå en bærekraftig fremtid. Vi kan ikke både beholde absolutt all natur uberørt og samtidig forsyne et helelektrisk samfunn med strøm. Valget står ikke mellom natur eller strøm – vi må ha begge deler. Da blir spørsmålet hvor mye naturinngrep vi som samfunn er villige til å akseptere for å få de fordelene et robust og grønt energisystem gir.

Svaret bør være: ganske mye, så lenge det er nødvendig og gjennomtenkt. Vi må tåle synet av noen master hvis alternativet er å bremse klimakampen og risikere energiknapphet. Det betyr ikke at vi skal like å se naturen endre seg, men at vi innser hvorfor det skjer og hva vi får igjen for det.

Når vi neste gang vandrer i fjellet eller langs en fjord og ser en mast i det fjerne, kan vi minne oss selv på dette: Den masten er grunnen til at lyset skinner hjemme, eller at en næringspark med arbeidsplasser etableres i kommunen. Den er en del av prisen vi betaler for en grønnere fremtid. En fremtid der vi klarte det grønne skiftet og fortsatt har naturen i behold – om enn med noen menneskelige fotavtrykk her og der.