Vi må snakkes en dag, sier vi, så går dagene uten at noe skjer

GJESTEKOMMENTAR: «Kor e alle helter hen, stå opp igjen», og hvor ble det av å stikke innom tenkte jeg.

Vi må snakkes en dag, sier vi, men når passer det å stikke innom? Foto: Shutterstock

Liksom bare en innomsvipp og ikke større greier, jeg tenkte det og vet ikke helt hvor det ble av, men mulig også nærhet og kontakt og tilstedeværelse sammen med andre ble et prosjekt for kalenderen mer enn for livet.

Hvor ble det av de små dryppene av kontakt, som var fri for koordinering og tilmålt og tilrettelagt intensjon, der relasjonene levde og ikke satt på vent til et slags neste gang, ikke lagt på loftet til neste sesong, liksom.

Vi må finne en dag, og det har gått altfor lenge, og det går jo lenge, og jo lenger det går, jo mer må det jo være meningsfullt og viktig det som skjer, og jeg tok meg en gang for noen år siden i at hvor ble av å bare se på film, for eksempel. Ikke ta igjen og ikke finne tilbake og ikke måtte gjøre meningsfullt og verdt tiden og innhold nok til neste gang, men bare være i livet sammen, på en måte, sånn helt uferdig og hverdagslig, og i dag kan vi bare være sammen med blikket på TV-skjermen og det er nok, eller sitte litt i egen verden, til og med.

Hva om den evinnelige greia av produktivitet og tidskabal og optimaliseringshelvete nådde helt inn i sjel og relasjonene våre, og der satt vi og så på hverandre som prosjekt eller investering eller noe som alltid må gi noe eller være det riktige eller som hvert fall må kunne forsvares i tidsbruk. Hva om de spontane møtene ble ineffektive, byttet ut med intensjonelt avgrenset kvalitetstid.

Kanskje jeg forstyrrer?

Hva om stikke innom til og med ble forstyrrende, og det vil vi jo ikke ha, eller påføre, ikke ta sjansen på det, vel, kanskje passer det, kanskje passer det ikke, men 20 minutter i gangen er ok, eller kanskje får vi komme inn og drikke kaffe i flere timer, men vi vet ikke, og det kan jo være forstyrrende og vi gjorde det ikke mer. Vi vil jo ikke trø over andres grenser heller, eller hva om vi også kjenner selv at jo da, fint med innom, men det krever jo en del hvis jeg ikke trengte akkurat det akkurat da, og man kunne lure på om det å være spontan i kontakten fikk en annen følelsesmessig valør enn tidligere.

Man kunne lure på om å bli kontaktet, oppsøkt, tatt med ble byttet ut med avbrutt, upraktisk, urolig. Om en slags forventet tilfeldighet i å leve tett på andre ikke var helt plass til akkurat nå. Kanskje det bare er meg, men den enkle kontakten, å kunne høre til uten å avtale det, å være sammen uten prestasjon, ikke bare få høre om eller vite eller få med meg informasjonen, men å få være sammen i det, være del av andres liv uten å hele tiden organisere tilgangen til hverandre.

Spontaniteten må vike

Men så ender man med å komme inn i et system som allerede er presset, da, og det er vel gjerne derfor det ikke går helt opp, derfor spontaniteten må vike, det er for fullt, kanskje prioritering og optimalisering og effektivisering og til og med individualisering gjorde det vanskelig å romme spontant.

Hva skjedde med å stikke innom, tenkte jeg, og kanskje var det aldri optimalt, kanskje var det innimellom kvantitet foran kvalitet eller lite mening også, hvert fall uperfekt. Men hva om det var alt det som gjorde det betydningsfullt samtidig. Jeg tror det handler om å finnes i hverandres liv, ikke på Instagram og ikke på snapchat, men på ekte, sånn helt fra bunn av naturlig. Kanskje er det der den nye «catch up-kulturen» viser sin bakside, for hva var det vel å oppsummere egentlig, hvis det ikke var informasjonen, men delaktigheten som var verdt.