13 ledere innenfor barnevern og forebygging spør i et innlegg i Fædrelandsvennen 25. juni hva et barneliv er verdt når vi nå legger ned det tverrfaglige utredningsteamet i Agder.
Jeg forstår godt innleggsforfatternes reaksjon på avviklingen av dette teamet som i nærmere 25 år gjort et viktig arbeid i saker der barn kan ha vært utsatt for vold og overgrep. Det er all grunn til å anerkjenne den faglige innsatsen og det gode samarbeidet som har preget dette tilbudet.
Samtidig står vi i Bufetat, region sør i en situasjon der vi må gjøre vanskelige prioriteringer innenfor budsjettrammene vi har til rådighet. Det betyr at vi må sikre at det vi har fått tildelt av fellesskapets ressurser, brukes til de tjenestene de er tiltenkt å brukes til, og til det vi har et definert ansvar for.
Utredningsteamet har vært et regionalt samarbeid mellom Bufetat og Sørlandet sykehus, og har vært unikt for Agder. Det er ikke et lovpålagt eller bistandspliktig tiltak for Bufetat. Det betyr at vi ikke får tildelt midler for å drive dette arbeidet.
Jeg forstår likevel bekymringen: Når et velfungerende og erfarent team forsvinner, etterlates et tomrom. Mye har skjedd innen feltet siden etableringen av dette tilbudet. Parallelt med at teamet har eksistert, har staten bygget opp Statens barnehus, et sentralt og landsdekkende tilbud i saker med mistanke om vold og seksuelle overgrep mot barn. Barnehusene samler kompetanse fra politi, helse og barnevern, og har blitt en viktig del av det tverrfaglige arbeidet for å ivareta at vold og overgrep mot barn avdekkes. Helseforetakene har også en viktig rolle i utredningen av seksuelle overgrep og vold. Bufetat har i vårt mandat ikke dette ansvaret.
Det er også verdt å merke seg at Stortingets flertall stemte imot å pilotere tverrfaglige team i saker etter barnelova hvor det er mistanke om, risiko for, påstand om, eller allerede konstatert vold eller seksuelle overgrep når dette ble votert over 6. juni.
Spørsmålet «Hva er et barneliv verd?» er betimelig og alvorlig. Når hver enkelt av oss må prioritere de tjenestene vi er satt til å levere, fritar det oss likevel ikke for ansvar. Tvert imot: Vi må bruke de samlede offentlige ressursene så klokt og samordnet som mulig, slik at barn som utsettes for vold og overgrep fortsatt får den hjelpen de har rett på.