Vi må fremsnakke sykehuset vårt!

Bildet er fra den offisielle åpningen av Stavanger universitetssjukehus på Ullandhaug i Stavanger i januar. Foto: Anders Minge

DEBATT: Vårt SUS skal bistå oss i både fred og krig. Det er en helt avgjørende institusjon for regionen. Det er alles ansvar å fremsnakke SUS og bidra til at sykehuset blir best mulig.

Aftenbladet har over tid viet stor oppmerksomhet til det som ikke fungerer ved SUS. De forbeholder seg i liten grad retten til å skrive om det som faktisk går bra. Som man sier: «Man skriver ikke om når det ikke brenner på Lye.»

Når det gjelder finansieringsmodellen, har Aftenbladet vært tydelige og presise i lang tid. Nå ser vi konsekvensene av varslene som ble gitt.

Hva mener pasientene?

Men hvordan har dette egentlig slått ut for pasientene? Som leder av brukerutvalget for pasienter og pårørende det siste året, er tilbakemeldingene i hovedsak positive. I brukerutvalget arbeider vi med forbedringer på systemnivå – ikke enkeltsaker.

Samtidig får vi innspill fra pasienter som er redde for hvordan det vil gå når de skal innlegges. De blir urolige av det de leser, og opplever at det formidles et bilde av at «alt er galt» ved SUS. Bekymringen for egen helse og for behandlingen de skal få, skaper frykt og angst – og det er ikke godt å leve med.

Når pasienter får enerom og mulighet til å ha pårørende hos seg, opplever mange økt trygghet. Hvorfor er det ofte så rolig på nettene? Fordi pasientene har noen med seg, de sover bedre og føler seg tryggere. Hvor mange unødige trekk i snora unngås når pårørende kan hjelpe til?
Og hva betyr det for alvorlig syke pasienter å få være på enerom med sine nærmeste tett på?

Folk kan bli skremt bort

Det har også vært skrevet mye om parkeringshuset. Dette er bygget etter offentlig standard. I Sør-Rogaland gis det ikke statlige lån til parkeringshus med bredere plasser – det faller utenfor gjeldende krav. Dersom parkering oppleves krevende, kan kollektivtransport eller mindre bil være et alternativ.

Jeg kjenner til kontrollbesøk som inkluderte røntgen, vurdering av lege, vurdering av ortoped og hjemsendelse – alt gjennomført på under én time. Vi får også mange tilbakemeldinger fra fornøyde pasienter.

Men hva gjør all denne negative omtalen med de ansatte? Hvordan klarer de å stå i dette, dag etter dag? I disse dager tar ungdom viktige utdanningsvalg. Hvor høyt står helseutdanning på listen når bildet som tegnes i mediene er så mørkt? Mister vi ett eller to årskull til helseutdanning i regionen, står vi overfor et alvorlig problem.

Kritiske røster er viktige når de fører til forbedring, men vi bør være oppriktig bekymret for omtale som skaper angst og utrygghet – og som kan føre til at vi mister både fremtidig helsepersonell og erfarne ansatte som ikke orker belastningen av konstant negativ omtale.