Vi må bli kvitt avmaktsfølelsen i møte med ungdomskriminelle

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Den siste tiden har vi stadig oftere hørt om ran, vold og knivstikkinger begått av unge kriminelle. Særlig i Oslo, men også i flere andre norske byer.

Siden Norge knapt straffer forbrytere under 18 år, opplever mange en avmaktsfølelse. Dette gjelder ikke minst politiet, som sier at de mangler virkemidler mot de yngste kriminelle. Da er det ikke rart at mange tar til orde for en hardere linje i kriminalpolitikken.

Jeg er også blant dem som mener at kriminalitet må få konsekvenser. Vi må imidlertid unngå virkemidler som beviselig ikke har effekt.

Straffens virkning på 14-åringer

På høyresiden foreslår flere nå å senke den kriminelle lavalderen til 14 år. Dette er blitt prøvd i Danmark, men uten å oppnå ønskede resultater.

Danmark har en helhetlig og offensiv kriminalpolitikk som Norge kan lære mye av, men vi må også lære av det som ikke har fungert. Ideen var at dette skulle skape en avskrekkende effekt, både allment og individuelt, men slik gikk det ikke.

En studie utført av Aarhus Universitet og Vive (Det Nationale Forsknings- og Analysecenter for Velfærd) konkluderte at senkingen av den kriminelle lavalderen ikke resulterte i færre lovbrudd blant siktede 14-åringer. Hvorfor?

Én forklaring er at gutter i 14-årsalderen ofte mangler den kognitive og emosjonelle modenheten som kreves for fullt ut å forstå konsekvensene av sine handlinger. Dette gjør at trusler om straff ikke har den samme avskrekkende effekten som hos mer modne personer. Dessuten kommer disse ungdommene ofte fra så belastede sosiale kår at risikoen for straff fra myndighetene ikke fremstår som særlig skremmende.

Hvis avskrekking ikke fungerer, er spørsmålet om straffen likevel er disiplinerende for fremtidige lovbrudd. For 14-åringer er det snarere tvert imot.

Studien fra Danmark fant snarere at ungdommer som ble behandlet i rettssystemet som følge av denne lovendringen, hadde en høyere sannsynlighet for gjentatt kriminalitet og dårligere skoleprestasjoner sammenlignet med dem som ble behandlet av sosiale myndigheter før reformen trådte i kraft.

Unge trenger en korrigerende hånd

At fengselsstraff kan ha negative konsekvenser for yngre lovbrytere i form av høyere tilbakefall og dårligere utdanningsresultater, er bekreftet i flere andre studier. Den negative effekten kan skyldes såkalte «labeling effects»: Det å bli behandlet som en kriminell, forsterker en kriminell identitet. Dermed øker sannsynligheten for fremtidige lovbrudd.

Betyr dette at 14-åringer skal få holde på med å rane, banke opp og knivstikke andre helt uten konsekvenser? Langt ifra. Alle lovbrytere, inkludert barn, trenger samfunnets korrigerende hånd. Og viktigst av alt trenger de rehabilitering. Spørsmålet er hvordan man gjør det. Vi må finne måter å straffe og rehabilitere unge lovbrytere på som er effektive og som ikke gjør vondt verre.

De på venstresiden som kun fokuserer på forebygging, tar feil – på samme måte som de på høyresiden som kun fokuserer på hardere straffer for barn. Ungdomskriminaliteten må både forebygges og bekjempes. Ungdommer som allerede er i en kriminell løpebane, må håndteres på en måte som får dem på rett kjøl igjen.

I 2023 ble det anmeldt 21.800 straffbare forhold begått av unge under 18 år. Det er en økning på 28 prosent fra året før.

Økningen i ungdomskriminalitet er størst blant 14-åringer, men de fleste lovbrudd begås av ungdommer mellom 15 og 18 år. Loven åpner allerede for å straffe de sistnevnte, og avskrekking kan ha langt større effekt for 17-årige unge menn enn for 14-årige barn. Men det er knapt med fengselsplasser for mindreårige i Norge.

Svært få ungdommer fengsles i Norge

Totalt finnes det ti fengselsplasser spesialtilpasset for unge mellom 15 og 18 år i Norge, fordelt på to enheter: fire plasser ved Bjørgvin fengsel i Bergen og seks plasser ved Romerike fengsel på Eidsvoll. Det er rundt 70 ansatte fordelt på disse plassene, noe som viser to ting:

1. For det første at man satser stort på oppfølging av de aktuelle ungdommene som havner der.
2. For det andre at disse plassene er enormt dyre (ca. 7,5 millioner kroner pr. plass).

I 2019 ble det også opprettet tre varetektsplasser for mindreårige ved Eidsberg fengsel. Realiteten er med andre ord at det er svært få ungdommer mellom 15 og 18 år som fengsles i Norge.

Alternativet til fengsel er oppfølgingsordninger som Konfliktrådet koordinerer, som ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Disse ordningene går ut på at hjelpeapparatet hjelper ungdommen ut av kriminell løpebane gjennom ulike sosiale tiltak.

Evalueringer har vist at disse ordningene har hjulpet mange ungdommer, men de har vært for slappe overfor hardbarkede kriminelle som har utnyttet ordningene samtidig som de har begått nye lovbrudd.

Lovendringer er ikke nok

Når vi snakker om ungdomskriminalitet, er gjengangere det største problemet. Dem får man ikke stoppet effektivt gjennom de eksisterende ordningene. Derfor var det på tide at regjeringen tok initiativ til å skjerpe reaksjonene mot ungdomskriminalitet.

Det er sendt på høring forslag til lovendringer som gir myndighetene mulighet til å kombinere ungdomsstraff med ubetinget fengsel av variert lengde (inntil to år eller ett år). Slik sørger man i det minste for at gjengangere som begår gjentatt alvorlig kriminalitet, soner inne i en periode i stedet for å få lov til å fortsette med sine voldelige handlinger ute i samfunnet. Det skal heller ikke lenger være konsekvensfritt å bryte vilkårene for ungdomsstraff.

Dette er nødvendige innskjerpinger. Men disse forutsetter både at kapasiteten på ungdomsenhetene utvides, og at saksbehandlingen i rettsapparatet blir mye mer effektiv enn i dag. Det hjelper ikke bare å endre lovene.

Så er spørsmålet fremdeles: Hva gjør man med kriminelle 14-åringer? Lærdommen fra Danmark er at det er kontraproduktivt å fengsle 14-årige barn, men vi har mye annet å lære fra den danske politikken på dette området. De tenker helhetlig og offensivt, samtidig som politikken følges opp med nødvendige ressurser. Det samme må skje også her.

Når det gjelder unge som begår lovbrudd, er det viktigere med rask reaksjon enn streng reaksjon. Politiet føler seg kanskje med rette maktesløse overfor denne gruppen, men resten av systemet har et spekter av virkemidler de kan og må ta i bruk.

14-åringer bør følges bedre opp av Barnevernet og resten av hjelpeapparatet. Vi må bli kvitt avmaktsfølelsen i møte med ungdomskriminalitet.