Vi må alle trø til og hjelpe kommunene i fremtiden

DEBATT: Kommunene får stadig flere oppgaver og stadig færre ressurser. Hvis fremtidens velferd skal fungere, må flere enn kommunen sitte rundt bordet.

Foto: Pål Christensen

Kommunen må invitere flere aktører til bordet. Samskaping handler i bunn og grunn om å invitere inn til likeverdige samarbeidende partnerskap. I omtrent 16 år har akademikere og ledere snakket om samskaping på konferanser, seminarer og gjennom sosiale medier. I løpet av årene har ordet nærmest blitt et buzz-ord. De fleste er enige om at samskaping på en eller annen måte må være en del av løsningen, men få, om noen, vet hvordan det skal se ut i praksis. På sykehjemmet, i skolen, i teknisk etat eller i integreringsarbeidet. 

Vi kan grovt beskrive utviklingen slik: Kommune 1.0: overformynderiet. Kommune 2.0: New Public Management. Kommune 3.0: samskapende. Vår påstand er at kommune 3.0 ikke har lykkes i arbeidet med å være samskapende, men har forblitt en fin teori på papiret. Vi mener det er på tide å gå videre til Kommune 4.0. 4.0 handler om å sette samskaping ut i praksis ved å utvide kommune – innbygger perspektivet til et bredere samarbeid. For å visualisere kommune 4.0 vil vi introdusere «det runde bordet». Vi kan se for oss at fremtidens velferd skapes rundt et bord. Rundt bordet sitter fire aktører. 

Sosial verdiskaping

Næringslivet, i stol én, er en viktig sosial aktør. Fremover må flere bedrifter ta ansvar ikke bare for økonomisk verdiskaping, men også for sosial verdiskaping i lokalsamfunnene. Offentlig virksomhet finner vi i den andre stolen, dette er en aktør som i dag leverer de fleste velferdstjenestene, men som må la andre slippe til. I den tredje stolen finner vi den organiserte frivilligheten, bestående av lag og foreninger. Disse er svært viktige for den sosiale velferden, men har i tidligere stunder også levert direkte velferdstjenester. Den siste, og fjerde stolen, sitter hver og en av oss som innbyggere i Norge. Dette er en stol som i all hovedsak representerer de som ikke føler seg definert av de tre andre. 

Begrepet kan ikke lenger handle om forholdet mellom kommunen og brukeren, men om samarbeidet mellom de fire aktørene rundt bordet.

Vår erfaring fra praksisfeltet er at det ofte er nettopp i skjæringspunktet mellom de ulike stolene at magien kan oppstå, når både frivillighet, offentlig virksomhet, næringsliv og innbyggere kan bidra med sine respektive perspektiver, ressurser og styrker. På helt like vilkår og premisser. Slike prosesser er komplekse, og de stiller store krav til de som skal jobbe i dem, og ikke minst de som leder dem.

Broen mellom aktørene

Det betyr at det oppstår et behov for kompetanse i det å fasilitere for den samskapingen som nødvendigvis må oppstå. Noen må være broen mellom aktørene. De må sørge for smidighet, kvalitet, pasient- og brukersikkerhet, personvern – og en rekke problemstillinger vi kanskje ikke engang ser ennå. Eimhjellen et al. (2020) peker i sin rapport «Frivilligsentralenes kjennetegn og betydning i storbyene» på at nettopp denne fasilitator- eller bindeleddsfunksjonen blir en fremtidig nøkkelkompetanse i fremtidens velferdssamfunn. I et slikt perspektiv kan kommunens rolle bli å være vert, festfikser, katalysator, og inkubator. Den må på sett og vis invitere til fest.

Hva kan vi lære av frivillighetens historie i Norge? Hvordan kan vi rekruttere og engasjere nye generasjoner frivillige? Hvordan kan frivilligheten brukes til å skape fellesskap og motvirke utenforskap? Hvordan kan kommune 4.0 og samskaping gi nye muligheter for samarbeid mellom frivillighet, lokalsamfunn og kommune? Er vi som borgere egentlig klare for kommune 4.0? 

Kanskje fremtidens kommune ikke først og fremst handler om flere tjenester, men om sterkere fellesskap. Derfor må vi tørre å se framover – mot fortiden.