Vi lever som om seksuelle overgrep mot barn ikke forekommer

Ryktene om seksuelle overgrep fra en voksen som jobber med barn, faller alltid som en bombe i miljøet som er rammet. Som regel er det ingen som på forhånd har hatt den minste mistanke om at han «som er så utrolig allright», «som er så godt likt av barna», «som har familie og barn selv», skulle være en som benytter seg av barn for egen seksuell nytelse.

Som regel er det ikke satt inn noen forebyggende tiltak for å redusere risikoen for at barn misbrukes. Mulighetene er der, i barnehagene, skolene, idrettslagene, menighetene: Ledelsen kan ha en samtale med den nyansatte i forbindelse med politiattesten, for eksempel, om at de er kjent med risikoen for misbruk av stilling, om hvordan vedkommende tenker om forholdet voksen-barn, om omgangsform, osv.

Man kan arrangere kurs for alle voksne i virksomheten om hva de må være obs på, i tillegg til å utlevere en enkel handlingsplan for hva de skal gjøre dersom de blir bekymret. Man kan samle barna til alderstilpasset undervisning om krenkelser av kroppen og av hvem de skal kontakte når de blir skadet, er redde, forvirra eller ikke vet hva som foregår.

Men nei, slikt skjer altfor sjelden. Motforestillinger mot forebyggende tiltak står i kø. Jeg har et eksempel fra idrettsverdenen, fra den gangen jeg jobbet med kompetanseheving i fylkeskommunen. Jeg møtte ledere der tilbudet var kursing om seksuelle overgrep mot barn for frivillige trenere. Svaret var nei, med den begrunnelse at de var redde for at folk ville føle seg mistenkt og derfor trekke seg fra oppgavene, noe som ville gjøre at idrettsklubbenes virksomhet ville raseres.

Det er som om det eksisterer en allmenn fortrengning av realitetene. Vi lever som om seksuelle overgrep mot barn ikke forekommer. Selv om vi vet at cirka to av ti kvinner og en av ti menn forteller at de ble seksuelt misbrukt før de fylte 18 år. Selv om media med jevne mellomrom rapporterer om at voksne har benyttet sin stilling til seksuell handling eller omgang. Den forebyggende innsatsen til stat og kommuner er på ingen måte tilpasset problemets størrelse.

Og ikke nok med det. Når seksuelle overgrep faktisk har rammet, så er det som om det setter inn en fortrengning nummer to! Jeg snakker ut fra over 30 år som involvert i arbeid med barn utsatt for seksuelle overgrep, når jeg sier at det vanlige er at de fleste voksne, inkludert fagpersoner, «sitter stille i båten» når seksuelt misbruk avdekkes. Gullmuligheten man får til å snakke med barn og unge, til å informere befolkning og kurse fagpersoner om temaet, benyttes ikke. Jeg har hørt en rekke begrunnelser: «Vi må vente til politiet er ferdig med sin etterforskning.», «Det har vært så mye dramatikk rundt barna at det er på tide å roe ned, la de få slappe av fra dette nå.», «Vi venter og ser om noen av familiene tar kontakt for å få hjelp og støtte.» «Vi har ikke ressurser til å sette i gang mer enn de ordinære hjelpetilbudene vi har.»

Nå er det lokalsamfunnet i Lyngdal som er rammet. Mulige seksuelle overgrep mot ti gutter angår ikke bare de ti, men minst ti kjernefamilier, besteforeldrene deres, slektninger, familienes naboer, venner og bekjente. Likeså er alle barna som har hatt den tiltalte mannen som trener, direkte berørt sammen med sine foreldre og søsken, klassekamerater og lærere. Dertil kan vi legge til mannens familie, omgangskrets, trenerkolleger og samarbeidspartnere som dypt involverte. Hvor stort antall mennesker er vi da oppe i til sammen? I en liten kommune som Lyngdal, som ifølge SSB har cirka 10.800 innbyggere, innebærer antall berørte en stor prosent av befolkningen.

Det er grunn til å tro at enkelte fagpersoner er involvert i etterarbeidet, sannsynligvis fordi noen i barnets familie eller skole har bedt om hjelp. På grunn av «noe» ved barnets væremåte, på grunn av reaksjoner i familien eller utfordringer i barnegruppa. Seksuelle overgrep blir på denne måten gjort til et individuelt problem, eventuelt til et familieproblem eller et problem i gruppa overgrepene har skjedd innenfor.

Jeg vet ikke til hva det snakkes om blant politikere, byråkrater og fagfolk i Lyngdal kommune. Men. Dersom de hadde ansett situasjonen som et samfunnsproblem som krever åpenhet og involvering av en rekke kommunale virksomheter, så hadde vi visst om det. Når seksuelle overgrep rammer, kreves det kommunalt initiativ. Barn må hjelpes i sine forsøk på å forstå hva som skjedde, og hvorfor det skjedde akkurat dem. Voksne må hjelpes til å unngå dveling ved det skandaløse og sensasjonelle, for heller å snakke sant og saklig om det inntrufne. Alle må med i det forebyggende arbeidet hvis vi skal forhindre at vi en dag våkner til en ny reportasje om en trener, en barnehageansatt, eller en menighetsarbeider som har foregrepet seg seksuelt på barn.