Vi kjefter for mye på menn

I tiden før det amerikanske valget denne uken var det to videosnutter jeg merket meg. Begge var overalt på internett. Begge to kan si noe om hvorfor mange menn nå føler seg mer hjemme på høyresiden enn på venstresiden i politikken.

Begge burde kanskje vært diskutert på en annen måte enn hva de ble.

Den første snutten var fra talkshowet til britiske Graham Norton. I den ildrøde sofaen satt filmstjernene Saoirse Ronan, Eddie Redmayne og Paul Mescal. Mescal og Redmayne snakket om å drive kamptrening for en rolle, og en trener som hadde nevnt muligheten for å bruke en mobiltelefon som forsvarsvåpen. Det ville aldri slått dem å gjøre i virkeligheten. Her brøt Ronan inn og sa: «Sånt må jenter tenke på hele tiden». I stillheten som fulgte la hun til: «Har jeg rett, damer?»

Publikum svarte med applaus.

Den andre snutten var en amerikansk reklamefilm for å oppfordre kvinner til å stemme på Kamala Harris. To hvite kvinner kommer til stemmelokalet med mennene sine. De veksler blikk før de stemmer på Demokratene. Når den ene mannen, som har alle kjennetegn på en konservativ Trump-velger, spør om kona gjorde det rette, smiler hun og sier «sure did». Bare den andre kvinnen vet at hun faktisk stemte på Harris.

Det bemerkelsesverdige ved klippet fra Graham Norton var at det ble en slags sensasjon, omtalt som en seier, en nesestyver for mennene i sofaen.

«Saoirse Ronan bringer mennene til taushet», skrev The Independent. Cosmopolitan kalte øyeblikket «ikonisk». «Ronan minner Paul Mescal (og andre menn) på farene kvinner står overfor hver dag», stod det i Vogue. Marina Hyde i The Guardian: «Mennene i Graham Nortons sofa syntes selvforsvar var morsomt. Jeg er sikker på at de fleste kvinner har hatt den samtalen før».

Mennenes ansiktsuttrykk etterpå beskriver hun som hysterisk morsomme.

Hva var det egentlig som hadde skjedd? Ronan kom med et helt rimelig poeng. Mennene nikket og sa at jo, det kunne hun jammen ha rett i. Deretter gikk samtalen videre. Ingen ga uttrykk for at de syntes selvforsvar var en vits. Mennene hadde tøyset med om de i det hele tatt ville tenkt på å ta frem telefonen hvis noen kom mot dem.

Men der ute var det tydeligvis et behov for å se menn tie beskjemmet i møte med en kvinne som satte dem på plass.

Harris-reklamen hadde også et helt legitimt mål. I et land der den politiske debatten er så aggressiv som i USA, gjør det for så vidt ikke noe å bli minnet om at du kan stemme uten å måtte forsvare stemmeseddelen din, verken i offentligheten eller over middagsbordet. Men måten det gjøres på, lugger. Mannen i reklamefilmen er bare med i noen sekunder, men det er nok til at han fremstår som litt glatt og dum, selvgod i sin overbevisning om at han vet hva kona tenker.

Men for kvinnene som filmen rettet seg mot, ektefeller av Trump-velgere, ville ikke ektemannen være en slik karikatur. Det er snakk om en hun valgte å gifte seg med, kanskje faren til barna hennes. Det er ikke utenkelig at en slik fremstilling kan ha virket mot sin hensikt.

At det er Harris-kampanjen, og ikke Trump-velgerne, som overmodig nok tror at de vet hva kvinner tenker.

Begge disse filmsnuttene er små blunk i tiden. Et døgn eller to var de tema for oppglødde spalter og samtaler, før alle gikk videre. Men lagt sammen, og sett sammen med andre slike blunk, skaper de et større bilde. De kjennetegner en mediekultur som ikke er særlig velvillig innstilt overfor det maskuline.

Som kan karikere menn uten at noen blir arrestert for det.

For det er ikke så lett å se for seg at en kjendismann skulle bli en helt for å irettesette kvinner. Eller at et stort publikum skulle nikke anerkjennende til en reklamefilm der en mann måtte holde det politiske ståstedet sitt skjult for kona, og oppdage at det bare var andre menn som forsto ham.

Dette betyr ikke at det ikke finnes kvinnefiendtlige og nedsettende budskap om kvinner der ute, for å si det forsiktig. USAs forrige og kommende president antydet flere ganger i løpet av valgkampen at Kamala Harris måtte ha gitt mektige menn seksuelle tjenester for å komme seg til topps. Da en deltager på et folkemøte ropte ut at hun hadde jobbet «på et gatehjørne», sa Trump at «dette stedet er fantastisk», før han la til «Husk at det er noe andre sier, ikke jeg».

Men i de etablerte mediene, som har portvoktere og etikkplakater og som roser seg av å være balanserte og redelige, går skjevheten motsatt vei.

Det er ingen mangel på interesse for menn, å nei. Det er som om samfunnets tannhjul frenetisk snurrer rundt for å forsøke å finne forklaringer og løsninger på menns problemer. Spørsmålene stilles, om hvorfor de faller fra på videregående, hvorfor de ikke får seg dame. Svar etter svar tilbys. Men det er som om det skjer på avstand. Menn er en gruppe man kan vekselvis kjefte på og synes synd på.

Denne uken vant Donald Trump stemmene til hvite menn med 23 prosents margin, og latinomenn med 12 prosent tilsvarende. Noe av det som ble regnet som avgjørende, var at Trump nærmest drev med podkasthopping mellom influensere og personligheter som taler spesifikt til menn.

Den viktigste av dem, Joe Rogan, har som kjent den mest populære podkasten i USA. 81 prosent av de som lytter til de mange timer lange sendingene hans er menn. Denne høsten vakte det oppsikt her til lands at 47 prosent av norske menn mellom atten og 29 år sa de ville stemt Trump, ifølge en spørreundersøkelse fra Ipsos.

Den som erklærer at de støtter Trump, må forvente å få kritiske spørsmål fra omgivelsene. Den overbevisende valgseieren til tross: Det må fremdeles kunne kalles oppsiktsvekkende å stille seg bak en kandidat som har forsøkt seg på et kupp, og som snakker åpent om å forfølge de som er uenig med ham.

Men ingen bør heller være så veldig overrasket over at menn som nekter å bli kjeftet på, har en tiltrekningskraft på menn som irriterer seg over tonen i den såkalt liberale offentligheten. Hvis ikke disse mennene føler de har et hjem her, blir de tilbudt et hjem et annet sted.

Det er ikke sikkert det er heldig for noen.

Debatten om menn og kvinner og makt er full av følelser og motsetninger. Noen utfordringer er knyttet til kjønn, og dem må det være mulig å diskutere åpent. Menn og kvinner er mektige og avmektige på forskjellige måter. Det er ikke lett å se hva som kan gjøres for å bøte på den etter hvert veldokumenterte ideologiske avgrunnen mellom kjønnene.

Men et lite steg er det mulig å ta. Den som skriver noe om menn, kan stanse opp et lite øyeblikk, snu på setningen, og se om de ville kunnet skrive det samme om kvinner.

Hvis svare er nei, er det kanskje et tegn på at resonnementet kan ta en runde til i tenkeboksen.