Vi kan ikke sykmelde oss fra et sykt barn eller en dement far

DEBATT: Norge har gjort mer enn de fleste land for å redusere belastningene knyttet til reproduksjon og omsorg. Likevel består mange av forskjellene vi forsøker å redusere. Kanskje er likestillingens blinde flekk ikke forskjellene i seg selv, men hvordan vi håndterer konsekvensene av dem.

Den egentlige likestillingsdebatten handler derfor ikke om hvorvidt forskjellene finnes, men om hvem som skal bære konsekvensene av dem. Foto: Shutterstock

Kvinner har høyere sykefravær enn menn. Det er gammelt nytt, og ikke unikt for Norge. Noen peker på graviditet og fødsel. Andre på arbeidsmiljø, yrkesvalg, psykisk helse eller overgangsalder. Kvinner uten barn har også høyere sykefravær enn menn.

Vi diskuterer årsaker og tall. Men hva om forskjellene i sykefravær ikke først og fremst er et tegn på at noe er galt? Hva om de også gjenspeiler reelle forskjeller i belastninger som samfunnet aldri fullt ut kan fjerne?

Norge har forsøkt mer enn de fleste

Norge har brukt flere tiår på å redusere belastningene knyttet til reproduksjon og omsorg. Vi har foreldrepermisjon i verdensklasse, subsidierte barnehager, økonomiske støtteordninger og et sikkerhetsnett ved sykdom som få andre land kan vise til. Dette har gjort det lettere å kombinere familieliv og arbeid.

Likevel har kvinner høyere sykefravær. Kvinner tar fortsatt mer omsorgsansvar, og kvinner bærer fortsatt belastningene knyttet til graviditet, fødsel og reproduktiv helse.

Dersom forskjellene utelukkende skyldtes manglende tilrettelegging eller dårlig politikk, ville vi forventet at de var betydelig mindre i et land som Norge.

Bare jobben vi kan sykemeldes fra

Ingen av oss lever separate liv som arbeidstakere, foreldre, pårørende og pasienter. Belastningene følger oss på tvers av arenaer. Vi kan ikke sykmelde oss fra et sykt barn eller en dement forelder.

Vi kan ikke sykmelde oss fra søvnmangel eller andre belastninger som preger hverdagen. Jobben er det eneste vi kan sykmelde oss fra.

Det betyr at arbeidslivet ofte blir stedet der belastninger som oppstår andre steder, blir synlige. Når vi bare måler fraværet, risikerer vi å overse belastningene som ligger bak.

Når belastninger blir risiko

Arbeidsgivere må forholde seg til kostnader, drift og risiko. Derfor er det ikke overraskende at noen ledere oppfatter høyt sykefravær som økt risiko.

Problemet oppstår når kvinner både bærer belastningene og betaler prisen for dem.

Dersom graviditet, fødsel og omsorgsansvar fører til høyere fravær i enkelte livsfaser, kan løsningen ikke være at kvinner møtes med lavere forventninger, færre muligheter eller større skepsis i arbeidslivet. Da treffer belastningen i praksis to ganger.

Er premisset for full likestilling i arbeidslivet at vi skal late som biologiske forskjeller ikke finnes? Kanskje handler det heller om hvordan forskjellene håndteres.

Det er ikke mulig å kompensere bort alle forskjeller. Spørsmålet er derfor hvordan konsekvensene skal fordeles.

Likestillingens egentlige utfordring

Kvinner kan ikke forventes å bære dem alene. Arbeidsgivere kan heller ikke forventes å bære dem alene.

Hvis samfunnet ønsker høy kvinnelig sysselsetting, høy likestilling og fortsatt reproduksjon, må vi erkjenne at dette innebærer kostnader som ikke forsvinner. Kostnadene ved reproduksjon og omsorg bør i større grad behandles som et samfunnsansvar enn som en risiko som bæres av enkeltkvinner eller enkeltarbeidsgivere.

Den egentlige likestillingsdebatten handler derfor ikke om hvorvidt forskjellene finnes, men om hvem som skal bære konsekvensene av dem.