– Vi har ikke tid til å miste flere barn

Det skjer på skoler, på fritidsarenaer og i nabolag som burde vært trygge. Og det handler ikke om ungdom som tester grenser. Det handler om barn og unge som går rundt med en uro som har blitt til ren frykt. Jeg ser det i blikkene deres. En frykt som setter seg i kroppen, som gjør at selv pusten blir forsiktig.

Når barn begynner å forme dagene sine rundt hva og hvem de er redde for, har noe grunnleggende allerede bristet.

Jeg har sett dette fra mange ståsteder. Som politimann. Fra Konfliktråd. Fra barnevern. Når unge sitter foran meg og skjelver mens de prøver å forklare hva de har opplevd. Når ordene stopper. Når de tilsynelatende tøffe guttene gjemmer ansiktet under capsen og blikket forblir i gulvet fordi det er det eneste som gjør at de ikke bryter sammen i gråt. Det er ikke bare hendelsene som skremmer dem. Det er vissheten om at tryggheten rundt dem ikke holder.

På kort tid har jeg snakket med flere titalls barn og foreldre som står i det samme. Og disse samtalene skjer mye oftere enn de burde.

Jeg ser et fenomen som nesten aldri blir sagt høyt, selv om det er helt avgjørende for å forstå utviklingen: stillheten. Ikke den fredelige stillheten, men den som kommer når frykten har vart så lenge at barn slutter å dele. Slutter å be om hjelp. Slutter å tro at voksne kan beskytte dem.

Når truslene blir sterke nok og presset får vare lenge nok, skjer det noe dramatisk. Noen velger det som kjennes tryggest, ikke det som er rett. De glir over til miljøet som skremte dem. Ikke fordi de vil, men fordi kroppen søker det eneste stedet der trusselen stanser. Nærheten til den de frykter.

Åpen

Konsekvensen er brutal: Den som ble truet, kan bli trusselutøver. Ikke av ønske, men av overlevelse.

For meg er dette en av de mest alvorlige utviklingene jeg ser i ungdomsmiljøene nå. Og den begynner i tausheten. Når troen på at voksne kan beskytte dem er borte. Det er der spiralen får feste.

Rundt disse barna står foreldre som er utslitte. Foreldre som gjør så godt de kan. Som ber om hjelp. Som åpner dørene for alle som kan bidra. De fortjener ikke kritikk. De holder hverdagen sammen på måter nesten ingen ser eller forstår. På den andre siden står foreldre som kjemper like hardt fordi deres egne barn skaper frykt. De bærer en smerte vi sjelden snakker om.

Og midt i dette står fagfolkene. Lærerne. Helsesykepleierne. Miljøarbeiderne. Barnevernet. Politiet. Bare for å nevne noen. De som møter ungdom når de sliter. De som ser signalene før de når offentligheten. De vet hva som mangler. De vet hva som virker. Men de er for få.

Tausheten barna bærer er ikke barnas skyld. Det er et samfunnstegn. Et tegn på at vi ikke klarer å være til stede når det gjelder som mest. Når barn slutter å si ifra, mister vi den viktigste beskyttelsen de har.

Jeg vet hvor annerledes mange skjebner kunne ha sett ut. Det er en tung erkjennelse. Men det er også et håp. For det betyr at vi fortsatt kan endre retningen, hvis vi handler tidsnok, kommer i posisjon til å få høre det som i dag ofte blir tiet i hjel.

Jeg vil heve røsten for alle som sjelden hever den selv. Mange foreldre og fagfolk står nærmest alene i stormen. Ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi systemet rundt dem har for få hender og for lite tid. De skulle aldri stått alene.

Jeg håper vi har politikere som vil lære mer om dette. Som inviterer seg inn, eller tar i mot invitasjonene som kommer fra barn, foreldre og fagpersoner, for at dere skal høre fortellingene fra dem som kjenner barna, familiene og miljøene i hverdagen. Vi har ikke tid til å miste flere barn. Vi har heller ikke råd til å miste flere voksne som bærer dem.

Dette er vårt felles ansvar. Og tiden for handling er nå. Jeg kjenner tårene presse på og magen vrenge seg når jeg skriver dette og tenker på møtene jeg har hatt de siste månedene, men det er ingenting sammenlignet med hvordan mange barn og foresatte har det hver eneste dag. Skal vi bare akseptere det?