– Vi har ikke råd til å være slitne

8 hours ago 6

På grensen mellom Polen og Ukraina natten 25. februar i 2022 sto Dmytro Kuleba overfor det som for mange ville vært et umulig valg.

Russlands fullskala invasjon av Ukraina kom mens den daværende utenriksministeren var på vei hjem fra hektiske møter i USA.

Ett døgn senere sto han ved grensen til Ukraina, der han møtte familien sin i et kort, men skjellsettende øyeblikk.

Dmytro Kuleba

Ukrainas utenriksminister i perioden 2020–2024

– Jeg var på vei inn i landet, mens barna mine og foreldrene mine ble evakuert ut. Vi møttes bare et øyeblikk ved grensen, sier han.

Ved grenseovergangen kom sønnen på 15 år med en bønn:

– Han ba meg love at vi skulle se hverandre igjen. Og jeg lovte ham det. Så dro jeg mot krigen, og de dro mot trygghet. Ingenting var viktigere enn det løftet.

Nå deler Kuleba, som ledet Ukrainas utenrikstjeneste gjennom noen av landets mest dramatiske år, sine erfaringer med VG – også om de stille kampene bak kulissene, med egne allierte.

Diplomati i ruiner

Som utenriksminister ble Kuleba frontfigur for den ukrainske diplomatiske motstanden mot Russlands angrepskrig.

Målet hans var krystallklart: Å få færre land til å støtte Russland – og flere til å støtte Ukraina.

Kuleba forteller at han allerede tre måneder etter invasjonen – på Davos i mai 2022 – fikk høre fra vestlige toppledere at «dette kan ikke vare lenge».

– De sa det ikke var mulig å skaffe mer ammunisjon, mer penger, mer støtte.

– Og jeg svarte: «Hvis vi kan klare det, så kan dere også.»

Kuleba påpeker at Ukraina hver dag må oppdrive ny motivasjon – også hos deres allierte.

– Jeg har fortalt til våre tyske venner: Ikke gjør jobben vår dobbelt så vanskelig. Dere er ikke barn. Vi skal ikke måtte forklare hvorfor dere må stå opp, pusse tennene og gå på skolen. Dette er livet. Dette er krig. Dette er virkelig.

– Vi kan være slitne, men vi har ikke rråd til å være slitne.

Tre lekser fra krigen

Da krigen brøt ut, ble Dmytro Kuleba tvunget til å handle raskt – som far, og som utenriksminister.

Han beskriver den fullskala invasjonen som et øyeblikk som forandret alt – en indre omstilling.

– Den største lærdommen jeg tok med meg i begynnelsen, var at du må legge frykten til side. Hvis du først bestemmer deg for å kjempe, må du gå inn i det med fullt alvor, uten å la frykten styre deg.

Så kom neste innsikt:

– Du må tro på det du gjør. Du må ha tillit til saken du kjemper for – og aldri la hverken fiender eller venner rokke ved den troen.

Og til slutt, sier han lurt, en regel, tatt fra John Lennon, som han har valgt å leve etter:

– Til slutt vil alt bli bra. Og hvis det ikke er bra, så er det ikke slutten.

Trumps pisk

Men at noen ting tar slutt, er noe også Kuleba erkjenner i år.

For etter tre år med krig mener han at Europa må akseptere at USA ikke lenger er kontinentets sikkerhetsgarantist.

– Ukraina og Norge er begge europeiske land. Vi må si: Takk, Amerika, for 80 års tilstedeværelse og partnerskap. Vi forstår at dere nå er borte. Nå går vi videre på egen hånd.

Han advarer sterkt mot å tro at USA vil komme tilbake i samme rolle.

– Dette er ikke en enkelt uttalelse eller en isolert hendelse. Det vi ser fra Trump og hans folk er politikk basert på dyp overbevisning: En ekte forakt for Europa.

– USA er borte fra Europas sikkerhetsarkitektur. Punktum.

– Blir ingen ekte forhandlinger

I intervjuet gir Kuleba en sjelden, detaljert analyse av det diplomatiske spillet mellom Ukraina, Russland og USA – og spesielt president Donald Trumps strategi.

Trump forsøkte å vise styrke ved å behandle partene ulikt, forklarer Kuleba. Til Russland ga han gulrøtter, mens Ukraina kun fikk pisken.

– Men diplomati i krig handler om balanse, sier han.

– Når Russland ikke føler noe press, og Ukraina ikke ser noen grunn til å vise velvilje, blir det ingen ekte forhandlinger. Bare støy.

Trump-administrasjonens utskjelling av Zelenskyj i Det hvite hus, midlertidig stans i etterretningsdeling og militær hjelp. Alt er kraftspill, ifølge Kuleba.

– Trump ville vise styrke, og Zelenskyj tok kampen. Derfor ble det en konfrontasjon. Men begge sider skjønte etterpå at det gikk for langt. Derfor ble en avtale i Jeddah mulig tolv dager senere.

Europas skjebne

Når han blir bedt om å peke på hvem som kan megle frem en fred, peker Kuleba mot Riyadh.

– Saudi-Arabia er det eneste landet med ambisjonene, ressursene og det diplomatiske handlingsrommet til å gjøre et reelt forsøk.

Likevel tror Kuleba ikke på noen snarlig fred – og peker i stedet på hva som må skje i Europa.

– Ukraina kjemper ikke bare for seg selv. Vi kjøper tid for Europa, slik at Europa kan bygge opp sitt eget forsvar. Og vi er selvfølgelig også interessert i at de lykkes – for våpnene de produserer vil komme både Ukraina og Europa til gode.

Men han avslutter med et klart advarende spørsmål:

– Det handler ikke om hvor mange våpen Ukraina får. Spørsmålet er: Hvor lang tid vil Europa bruke på å ta ansvar for sin egen sikkerhet?

Sauebonden

Dmytro Kuleba sier livet består av tre faser: å erfare, å dele og å begynne på nytt.

Etter 20 år i diplomatiet, gjennom pandemi og fullskala krig, ønsker han først å dele sine erfaringer som diplomat under krig.

Så, drømmer Kuleba, skal han begi seg ut på nye utfordringer, hvor møterom forsvinner til fordel for gressletter og skog.

– Mitt neste håp er å bli sauebonde. Det er planen. Vi må jo nyte livet. Jeg har hatt min tid som minister, nå er det tid for noe annet, sier han med et smil.

Read Entire Article