Vi har gjort boliger så gode at folk ikke har råd til dem

DEBATT: Å bygge nytt er blitt veldig dyrt, en av årsakene snakker vi sjelden om. Navnet er Tek 17.

Vi må tørre å diskutere hva som er godt nok. I dag virker det som om vi alltid velger «litt bedre» – uten å ta inn over oss hva det gjør med prisen. Foto: Shutterstock

Det bygges for lite bolig i Norge. Samtidig er det blitt dyrere enn noen gang å bygge nytt. Forklaringene som går igjen, er tungvinte reguleringsprosesser, dyre rekkefølgekrav, høye renter, dyre materialer og økte lønninger. Alt dette er riktig – men det er ikke hele sannheten.

En viktig del av forklaringen ligger i kravene politikerne har vedtatt oppsummert i Tek 17.

Over tid er det innført stadig strengere krav til hvordan boliger skal bygges: bedre isolasjon, avanserte ventilasjonssystemer, strengere brannsikkerhet og mer omfattende dokumentasjon. Hvert enkelt krav har gode begrunnelser. Problemet er summen.

Når alle krav legges oppå hverandre, blir resultatet boliger som er teknisk imponerende – og økonomisk utilgjengelige for mange.

Det er også verdt å se nærmere på hvordan disse kravene blir til.

Regelverket utvikles gjennom faglige utredninger og høringer, der bransjeaktører spiller en sentral rolle. Entreprenører, rådgivere, arkitekter og leverandører inviteres til å gi innspill. Det er i utgangspunktet fornuftig – det er tross alt disse som har kompetansen.

En modell med svakheter

Men det finnes en innebygd svakhet i denne modellen.

Mange av aktørene som gir råd, representerer også næringer som lever av å levere nettopp de løsningene som kravene utløser: mer avanserte tekniske installasjoner, mer prosjektering, mer dokumentasjon. Det betyr ikke at rådene er feil. Men det betyr at de ikke er nøytrale.

Når hver faggruppe argumenterer for høyere standard innen sitt område, oppstår det en systematisk skjevhet: Nivået presses oppover – uten at noen har et klart ansvar for hva det gjør med totalprisen på boligen.

Politikerne sitter til slutt med beslutningen, men er i stor grad avhengige av disse faglige anbefalingene. Samtidig er det ofte svakt utviklede kost – nytte vurderinger av de samlede kravene. Hva koster alle tiltakene til sammen? Og hva er den reelle gevinsten for den som skal kjøpe boligen?

Dette spørsmålet stilles for sjelden.

Konsekvensen ser vi nå: Færre boliger bygges, og flere faller utenfor markedet.

Hva er godt nok?

Det er ikke slik at vi bør bygge dårligere boliger. Men vi må tørre å diskutere hva som er godt nok. I dag virker det som om vi alltid velger «litt bedre» – uten å ta inn over oss hva det gjør med prisen.

I andre deler av samfunnet er dette en kjent problemstilling: Når sterke fagmiljøer og næringsinteresser får definere standardene, øker kvaliteten – men også kostnadene. Uten en tydelig motvekt som vurderer helheten, kan resultatet bli ubalansert.

Boligpolitikken trenger nettopp en slik motvekt.

Vi trenger et tydeligere fokus på samlet kostnad, prioritering mellom krav og en ærlig vurdering av hva folk faktisk har råd til å etterspørre.

Hvis ikke, risikerer vi å fortsette utviklingen vi allerede ser: At vi bygger stadig bedre boliger – til stadig færre mennesker.