Vi har faktisk ikke råd til å la denne kampen være

Sammen skulle vi ta oss igjennom barndom og ungdom, og jeg skulle gjøre alt jeg kunne for at han skulle bli den aller beste utgaven av seg selv.

En dag skulle jeg bli bestemor, men før det skulle vi krangle om hvilket fotballag som var det beste, diskutere utetider og leggetider og snakke - og ikke snakke - om framtiden, om kjærester, venner, karrierevalg, om farer og fester og mopeder og førerkort og aldersgrenser for sosiale medier og alkohol, og ofte skulle jeg bli fortalt hvor utrolig teite og gammeldagse mammaer er.

Og noen måneder senere satt jeg der med en fantastisk vakker gutt i armene.

Vi leste bøker sammen.

Sang sanger.

Reiste.

Øvde på å bruke potte og gå på do.

Gjorde tannpussen til en lek.

Kjøpte pedagogiske leker og tilbrakte masse tid sammen.

Vi to, vi skulle gjøre alt riktig, vi.

Det ble bare ikke helt som tenkt.

De første månedene lå gutten et hestehode foran sine jevnaldrende.

Og så stoppet det liksom.

Eller snudde.

Jeg vet ikke.

Jeg gikk inn i en sorgprosess som heldigvis gjør at jeg ikke husker alt.

Det gikk nesten fem år før den beleste gutten sa mamma.

Enda noen år før han sluttet med bleier.

Aldri har han hatt venner på besøk.

Aldri har han vært utenfor huset på egenhånd.

Han må ha sovemedisin for å sove.

Fotballer som ruller er gøye, men hvorfor de skal sparkes mot et mål, virker helt meningsløst.

Da han skulle begynne på skolen, var det en forventning om at nærskolen skulle kunne gi han et tilfredsstillende tilbud.

Vi dro derfor på skoleshopping i nærmiljøet. Var villig til å flytte til en annen skolekrets ved behov.

Men å skulle sende en gutt med mangelfullt språk og totalt fravær av forståelse av fare på en skole uten garanti for voksenoppfølging i friminutt og SFO, var utenkelig.

Vi var heldige som fikk plass til han på kompetanseavdelingen på Hellemyr, hvor han ble til ungdomstiden banket på, og han ble en del av ungdomstrinnet på Krossen.

For også han er ungdom, bare med andre behov enn mange andre gutter på nesten 15.

For to uker siden kom Hjelpemiddelsentralen med trehjulsykkelen hans.

Og for noen dager siden kom ledagerbeviset merket med "varig".

Vi har overbevist han om å få seg Snapchat, men han sier ofte at han ikke bruker det. Vil helst slette appen.

Det er jo bare mamma han sender snapper med likevel.

Han sender derimot gjerne SMS.

Til mamma. "Kom hjem, mamma."

Eller når han er på avlastning: "Er du hjemme? Heter hun Shakira?"

Eller til stefar: "Heter det SØR?" "Nei, det heter SIR."

Hver dag i flere timer om dagen gjentar vi de samme samtalene. De samme spørsmålene, og svarene vi er instruert å gi, gjentas gjennom støyen fra en kjølebag full av gamle telefoner som vibrerer og ringer og simultanspiller det samme spillet.

Slik ser ungdomsopprøret ut hjemme hos oss.

Oppi dette skal to andre barn ha sin ungdomstid, men heller ikke for dem er det lett å ha venner på besøk.

Fristedet sitt har de på skolen og fritidsaktiviteter.

Og det er det han har også.

Blant trygge voksne og ungdommer han kan identifisere seg med, blomstrer gutten på kompetanseavdelingen på Krossen.

I en tilrettelagt gaminggruppe gjennom Aktiv Fritid får han drive med det han liker best, også her sammen med trygge voksne og ungdommer han kan se opp til og identifisere seg med.

Hver fredag blir han fulgt av læreren sin til tilrettelagt konfirmasjonsundervisning i Grim kirke.

Gutten blomstrer, innenfor sine forutsetninger.

Og helt sentralt i dette står det at han trives på skolen.

Han hører til.

Blir tatt som han er.

Og tatt på alvor.

Alle diskusjonene om skolenedleggelser blekner i forhold til diskusjonen om nedleggelse av Krossen.

Nærskoleprinsippet er et fint ideal som alltid burde være første alternativ. Men for de som ikke har andre reelle alternativer, de som trenger skjerming og tett oppfølging hele døgnet igjennom, må vi være rause nok til å tilby et alternativ som Krossen skole.

En trygg og god skole er et offentlig ansvar. Likevel vet vi at mange ikke får det de har krav på i skolen. En veldig stor andel av henvendelsene til rådgivningstjenester som FFOs rettighetssenter, handler om skole.

For mange blir friskolene et alternativ, men det ekskluderer også mange.

Egentlig kjenner jeg at jeg har nok.

Kampen for Krossen skole orker jeg egentlig ikke å ta. Jeg som er en av de ressurssterke. Som kjenner de rette folkene, kjenner systemet, kan språket og kjenner rettighetene våre.

Men vi har faktisk ikke råd til å la denne kampen være. Vi må ta den for de som ikke har muligheten til å gjøre det selv.

Og i mellomtiden gleder gutten seg til å komme tilbake til skolen og vennene sine etter vinterferien.

Ungdommer med håp og drømmer, i den beste versjonen av seg selv.