Vi foreldre må ta grep om skjermtiden hjemme for å hjelpe lærere med å gjøre jobben i klasserommet

Lærer Chris Klintø på Røyneberg skole blåser ut om skjermbruk. Jeg er utslitt, skriver han i et debattinnlegg om å være lærer. Foto: Jarle Aasland

DEBATT: Benjamin Waldejer, Chris Klintø anklaget ikke barna for uroen i klasserommet, men oss foreldre. Det er vi som må ta grep rundt skjermtid hjemme.

Benjamin Waldejer reagerer kraftig på barneskolelærer Klintøs innlegg i Aftenbladet. Han mener Klintø legger skylden på barna, og at han i stedet burde erkjenne manglende kompetanse og «finne hjelp i samråd med ledelsen og skoleeier».

Det siste først: Problemene Klintø beskriver, skyldes ikke manglende kompetanse. Skole-Norge er fullt av dyktige lærere som hver dag strekker seg langt for å skape gode læringsmiljøer. Det de mangler, er ikke kunnskap – men ressurser. Og situasjonen blir verre: Flere kommuner, inkludert Stavanger, varsler dype kutt i skolen. Neste år blir det færre ansatte, ikke flere.

Å «finne hjelp i samråd med ledelsen og skoleeier» blir dermed ikke bare vanskelig, men i mange tilfeller umulig – fordi hjelpen rett og slett ikke finnes. Derfor blir mitt neste poeng desto viktigere: Foreldre må mer på banen. Jeg har gjennom mange år snakket med flere pedagoger både i barnehage og skole. De peker på to hovedårsaker til den økende uroen: For mye skjerm – og for lite grensesetting.

Tidligere denne uken leste jeg et intervju i Aftenposten der ungdommer selv etterlyste strengere foreldre, da spesifikt når det gjelder skjermbruk. «Det er jo foreldrenes feil», sa de rett ut. Når forskningen stadig tydeligere viser negative effekter av mye skjermbruk, er det på tide å reagere. Også skolen har ansvar her: Er det egentlig nødvendig å sende barn i småskolen hjem med Chromebook?

Kanskje burde vi vente noen år – både for barnas skyld og kommunens økonomi. Men når skjermen først ligger i sekken, krever det at foreldrene følger opp. Vi må sette grenser. Det er krevende, og ikke det du har mest lyst til å bruke ettermiddagen på, etter en lang dag på jobb. Trøsten er at det blir lettere. Når barn over tid erfarer at et nei forblir et nei, selv etter gråt og tenners gnissel, tilpasser de seg.

På et tidspunkt slutter de å «mase», for de vet hva svaret er. Det er mye omsorg i et tydelig og vennlig nei. Takk til Klintø for å løfte en viktig debatt, både i avisen og hjemme hos mange foreldre. Og til deg, Waldejer: Klintø klandret ikke barna. Han plasserte ansvaret der det hører hjemme – hos oss foreldre. Det blir ekstra viktig nå, med enda færre ressurser på skolene.