Vi er ikke ofre. Vi er privilegerte, og vi har et ansvar.

Vår rolle innebærer et ansvar for å stå i det, også når det blir ubehagelig, skriver Shurika Hansen. Foto: Roger Myrland

Kampen for frihet har aldri vært komfortabel, skriver Shurika Hansen i sitt svar til Nancy Herz.

Nancy Herz har, med rette, fått anerkjennelse, priser og mange dører åpnet for motet hun viste da hun tok ordet offentlig. Hun har bidratt til viktige samtaler i Norge. Nettopp derfor er det også viktig å ta diskusjonen hun reiser i sitt innlegg «Når stemmer stilner», alvorlig. Herz skriver ikke om seg selv som et offer, men skriver om at flere andre har trukket seg fra samfunnsdebatten – og hva hun mener grunnene er.

Det er lett å forstå hvorfor noen trekker seg fra offentligheten. Hets, trusler og trakassering setter spor. Mange av oss har kjent på frykten, slitasjen og tvilen. Det er helt legitimt å bli sliten. Det er helt legitimt å ta hensyn til egen helse, egen familie og egne grenser. Ingen mennesker skal måtte ofre seg selv fullstendig.

Men samtidig må vi våge å stille det ubehagelige spørsmålet: Hva skjer med resten når noen av oss forsvinner?

Hva skjer med de unge jentene og guttene som fortsatt sitter igjen, som ser ut av vinduet og lengter etter den friheten vi faktisk har fått oppleve. Hva skjer med dem som fortsatt ikke har en stemme, ikke har en plattform, ikke har en mulighet til å delta i debatten.

Sannheten er at ingen av oss er frie før alle er frie.

Vi som har fått en plattform i et av verdens mest demokratiske samfunn, har fått en sjelden mulighet. Mange av oss kommer fra land hvor det å si det samme, ville vært livsfarlig eller helt umulig. Derfor er det vanskelig å akseptere at noen samtidig omtales som ofre i en offentlighet der vi faktisk er blitt hørt.

Det betyr ikke at belastningen ikke er reell. Den er det. Men det betyr at vår rolle også innebærer et ansvar. Et ansvar for å stå i det, også når det blir ubehagelig, også når oppmerksomheten forsvinner, og også når motstanden blir hard.

Når noen trekker seg, skjer det noe med fellesskapet. Byrden blir ikke borte. Den flyttes. Den legges på skuldrene til færre mennesker. Når ansvaret for å delta i samfunnsdebatten overlates til én, to eller fem personer, blir det tyngre for hver enkelt. Samtidig sender det et tydelig signal til dem som har forsøkt å tie oss i årevis: Press virker.

Å delta i offentligheten er et valg. Å trekke seg er også et valg. Det er et valg man kan ha gode og forståelige grunner til å ta. Men det er likevel et valg. Og når man velger å gå, kan man ikke samtidig kreve å bli forstått som et offer for systemet.

Vi må tørre å si det høyt. Vi som har fått stemmen, har også fått forpliktelsen. Ikke bare til oss selv, men til alle dem som fortsatt ikke slipper til. Til dem som fortsatt lever i ufrihet. Til dem som håper at noen skal gå foran.

Derfor må vi slutte å snakke om oss selv som ofre. Vi må begynne å snakke om ansvar, om privilegier og om mot. For kampen for frihet har aldri vært komfortabel. Og den har aldri vært individuell.

Ingen av oss er frie før alle er frie.