Vi er blitt kalt barnemordere, dumme og sløve. Men dette er første gang vi blir fornedret av helsepersonell.

Opplevelsen er utvilsomt en annen på den andre siden av bordet, skriver seks kvinner om det å møte i abortnemnd. Foto: Shutterstock, NTB

Hvis det er sånn man omtaler og behandler pasienter i livskrise, blir vi dypt bekymret over det norske helsevesenet.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Disse signerer kronikken: Signe Busch, Fride Ørn, Victoria De Oliveira, Lina Kristine Tennefoss Vatshelle, Anette S. Garpestad og Linn Haugland Engelsen.

I kronikken «Selvbestemt abort: Hva er «uke 18» i et svangerskap?» brukte Anne Eskild og Camilla Haavaldsen legetitlene sine da de valgte å undergrave betydningen av førstehåndsbeskrivelser av pasientopplevelser i spesialisthelsetjenesten.

Har de selv vært i nemnd, enten i kraft av å være kvinne som søker abort, eller som nemndmedlem som skal avgjøre abortspørsmålet? Hvis ikke tør vi påstå at de har et syltynt grunnlag for å uttale seg om hvordan disse møtene foregår, og hvordan kvinnene opplever dem.

Trekker undersøkelse i tvil

Abortutvalget har i den offentlige utredningen (NOU) Abort i Norge – Ny lov og bedre tjenester redegjort for en grundig kunnskapsinnhenting som gir et godt fundament for å foreslå lenge etterspurte endringer i nemndsystemet. Dette har blant annet foregått gjennom intervjuer med både nemndmedlemmer og kvinner som har møtt i nemnd.

Eskild og Haavaldsen trekker troverdigheten til sistnevnte undersøkelse i tvil når de hevder at man ikke kan forandre abortloven «basert på 13 enkeltpersoners opplevelser i nemnd». Dette til tross for at forskerne i studien redegjør for ulike rekrutteringsstrategier og utfordringer med rekrutteringen, og at flere av kvinnene som ble intervjuet, ga uttrykk for at det var nødvendig å få opplevelsen på avstand i tid for å kunne fortelle sin historie.

Ikke bare satte dette begrensninger for rekruttering av deltagere til undersøkelsen, men det er også et vitnesbyrd om hvor krevende en senabort er, og hvor vanskelig det er å snakke om den i etterkant.

Dette kan ikke ha gått de erfarne gynekologene Eskild og Haavaldsen hus forbi. Likevel argumenterer de med at vi ikke kan vektlegge «anekdotiske fortellinger».

Hvilket grunnlag er i så fall bedre egnet til å belyse hva de gravide går gjennom?

Loven kan ikke si noe om hvordan den håndheves eller oppleves i praksis. Leger kan ikke si noe om hvordan kvinnene opplever nemnd, om de ikke selv har vært i rommet. Og enda viktigere: om de ikke selv har opplevd å stå overfor en nemnd. For opplevelsen er utvilsomt en annen på den andre siden av bordet.

Alvorlig problem

Vi som har gått offentlig ut og fortalt om våre opplevelser med senabort og abortnemnd, har ikke gjort dette for å søke sympati eller oppmerksomhet. Vi har gjort det fordi vi mener det er helt nødvendig å belyse et alvorlig problem i en demokratisk rettsstat.

Vi har gjort det for å opplyse det vi mener er en dels kunnskapsløs og unyansert debatt. Vi deler vår erfaring for at kvinner som opplever senabort, ikke skal føle seg så alene som vi gjorde.

Øverst fra venstre: Fride Ørn, Victoria De Oliveira, Signe Busch, Lina Kristine Tennefoss Vatshelle, Anette S. Garpestad, Linn Haugland Engelsen. Foto: Privat

Hver gang vi uttaler oss offentlig, blir vi kontaktet av et overraskende høyt antall kvinner som har opplevd det samme. De har takket oss for at vi har snakket for dem. Mange makter ikke eller tør ikke å være offentlig om sin opplevelse. Noen har ikke engang fortalt sine kolleger eller venner at de har vært gjennom en senabort, fordi det oppleves så tabubelagt.

Når vi har delt våre opplevelser, blir vi i de fleste tilfeller møtt med respekt og forståelse. Vi får skryt for å stå frem og gi saken et ansikt.

Noen ganger er vi blitt kalt barnemordere, dumme og sløve. Men aldri før er vi blitt fornedret av helsepersonell som faktisk har som jobb å behandle kvinner nettopp i situasjoner som vår, ved å beskyldes for å fortelle anekdoter, som om våre erfaringer er betydningsløse.

Hvis det er sånn man omtaler og behandler pasienter i livskrise, blir vi dypt bekymret over det norske helsevesenet.

Sammenfallende historier

Historiene vi har delt i flere sammenhenger, er mer enn anekdotiske fortellinger. De er representative opplevelser. De er fortalt av kvinner med ulik sosial bakgrunn, fra ulike yrkesgrupper og viktigst av alt: fra ulike sykehus og helseforetak spredt over hele landet.

Selv om ingen historier er like, er de på mange områder sammenfallende. Intervjuene som er gjort med nemndmedlemmer, bekrefter det kvinnene selv forteller om nemnd og senabort. Eskild og Haavaldsen driver med feilinformasjon når det gjelder hvilken forskning og kunnskap som ligger til grunn for forslagene i NOU-en.

På tross av sin spesialistkompetanse i fødselshjelp og kvinnesykdommer avdekker de begrenset innsikt i nemndenes arbeid når de mener at nemndmøtet er et godt egnet sted for kvinner å rådføre seg om sitt valg. Tvert om viser både studien av kvinners erfaring med nemnd, men også to ulike doktorgradsstudier, en masteroppgave og flere sakprosabøker at nemnden i liten grad oppleves som et organ hvor det er rom for å vise at man har ambivalente følelser rundt avgjørelsen.

Kvinnene opplever møtet som en eksamen, hvor de må argumentere for å få avbryte svangerskapet. Og de tør ikke å snakke om eventuell tvil de måtte ha, i frykt for å få avslag.

Prinsipielle årsaker

Vi er glade for at departementet nå legger frem et lovforslag som lytter til dem som har kjent abortlovens bestemmelser på kroppen.

Men det er viktig å poengtere at det ikke først og fremst er kvinners opplevelser eller følelser knyttet til nemndsystemet som er grunnlaget for at det foreslås en ny abortlov! Det er langt mer prinsipielle årsaker som legges til grunn: Staten skal ikke begrense kvinners grunnleggende rett til å bestemme over sitt liv, fremtid og familieliv, for det er private beslutninger som kvinnen selv skal ta.

Faktisk er det så grunnleggende å kunne bestemme over sin og familiens fremtid ved å bestemme over svangerskapet, at det er en menneskerett.