Vi er alle nordmenn

8 hours ago 1

Da jeg var liten kjente jeg ingen jøder. De levde i skolebøkene, på VHS-kassetter, på kino, i TV-serier på NRK, og i nyhetene.

Som alle andre barn i Norge lærte jeg om andre verdenskrig på skolen.

At norske jøder ble arrestert, deportert og gasset i hjel i tyske konsentrasjonsleirer, gjorde sterkt inntrykk på meg som tiåring.

De var nordmenn, men med røtter i andre land. Akkurat som meg.

Forskjellen var at de ble oppdratt i jødiske hjem og jeg i et muslimsk hjem.

Historiebøkene og nyhetene om de stadige krigene mellom Israel og nabolandene skapte en nysgjerrighet i meg.

Hvem er jødene? Hvordan ser de ut? Hvor bor de?

Jeg husker at jøde kunne være et nedlatende ord da jeg vokste opp.

Akkurat som pakkis og homse. Vi var litt i samme bås.

Da jeg var tenåring og innimellom så fotballkamper på Strømmen stadion, slang noen av guttene med leppa fra tribunen:

Jævla jøde, jævla pakkis, jævla neger, jævla same og jævla homse, ropte en.

Jeg satt rett bak mannen som skrek ut skjellsordene med full styrke. Ingen sa noe. Ingen stoppet ham. Ingen kjeftet. Jeg krympet meg. Jeg ble redd.

I 1985 smalt en bombe i Nor moské på Frogner i Oslo. Moskeen jeg og min familie besøkte hver eneste helg. En ung nynazist sto bak bomben.

Angrepet var både traumatisk og skremmende for en tiåring.

Den første menigheten som sendte kondolanse var Det Mosaiske Trossamfund, fortalte imamen i moskeen senere. Det gjorde inntrykk.

Samtidig var reaksjonen naturlig og ektefølt, siden norske jøder vet hvordan det er å være en sårbar liten minoritet.

Jeg lærte senere at flere norske jøder åpnet sine hjem eller hjalp gjestearbeiderne fra Pakistan med bolig, siden mange av dem slet med å finne et sted å bo i Oslo på 1970-tallet.

I 1991 flyttet et ungt par inn i nabolaget der jeg vokste opp.

Hun var norsk og jødisk. Han var fra Sveits og var engelsklæreren min i noen uker. De fikk etter hvert to barn.

Jeg var 17 år. De var så hyggelige. Jeg husker de inviterte meg hjem ved flere anledninger. Under et av mine besøk ble Osloavtalen undertegnet på Dagsrevyen. Vi kjente på et håp den dagen.

Alt som er nytt, ukjent og utenom boksen, skaper en nysgjerrighet i oss mennesker.

Men det kan også skape fordommer, frykt og fiendebilder.

Ved å møte hverandre blir det eksotiske den nye normalen og det spennende blir litt vanlig. Møter mellom mennesker kan drepe fordommer, men ikke alltid!

Frykt kan bli kjærlighet. Fiender kan bli venner.

Etter hvert har jeg møtt mange jødiske mennesker i mitt liv.

Blant annet en god kollega under førstegangstjenesten som aldri nevnte at han var jødisk før hele avdelingen var hjemme hos ham på fest og jeg spurte:

Hvorfor har du så mange utgaver av avisen Jerusalem Post liggende? Fordi jeg er jøde, sa han tvert.

Jeg husker at jeg ble litt satt ut. Han var så klar, tydelig og stolt.

Men jeg kunne fortsatt ikke forstå hvorfor han aldri hadde nevnt det tidligere. Jeg nevnte jo både id-feiring, ramadan og livet i moskeen.

Men religion er jo en privatsak.

Da jeg studerte journalistikk i England, fortalte en britisk medstudent og kamerat at han var jødisk. «Ikke si det til noen her på skolen», understreket han.

En måned senere tok jeg mot til meg: «Jeg er homofil, men ikke si det til noen. Ingen må få vite noe.»

Jeg husker også alle de fine muslimske ungdommene som slo ring rundt synagogen på St. Hanshaugen i Oslo i 2015.

Over 1300 mennesker sto hånd i hånd og lagde fredens ring. Et rørende øyeblikk.

De ønsket å vise at muslimer og jøder kan være venner, avlive fordommer og at de tok avstand fra jødehat og antisemittisme, spesielt etter terrorangrepene i København.

Jeg var også der, og jeg husker fortsatt hvor rørt de norske jødene ble da de kom ut av synagogen den kvelden og ble tatt imot med applaus og varme smil.

Jeg er glad jeg møtte mine nye naboer så tidlig i livet. Det gjorde meg mer åpen, tolerant og verdensvant.

For det var ikke slik at jeg ikke hørte nedlatende kommentarer om jødene i oppveksten. Jeg har ikke lyst til å gjenta de her, men de fleste har hørt kommentarene før.

Og de kom både fra pakistanere og nordmenn, muslimer og ikke-muslimer.

Mye av fordommene og hatet eksisterer fortsatt.

Vi lever i en mørk og dyster tid. Jeg synes ofte det er vanskelig å finne sterke nok ord for å beskrive krigen på Gaza.

Men jeg håper fortsatt på fred. Det er lov å håpe nå som en våpenhvile har trådt i kraft.

Jeg kjenner norske jøder som er redde for å avsløre sin religiøse bakgrunn. De fjerner Davidsstjernen og andre tegn som kan skape mistanke.

Antisemittismen er på fremmarsj i hele verden og ikke minst Norge. Synagogen i Oslo har blitt voktet 24 timer i døgnet av politiet i mange år.

Det slipper moskeene, takk og pris.

I mine øyne skal ikke norske jøder ansvarliggjøres for den israelske regjeringens aggressive og brutale politikk.

Akkurat som norske muslimer ikke skal ansvarliggjøres for hva brutale islamske regimer eller såkalte muslimske terrorister foretar seg i andre land. Inkludert Hamas.

Men ja, vi kan si fra. Protestere. Men på ulike måter. Ikke alle liker å gå i demonstrasjonstog eller å dele poster på sosiale medier.

Dessuten er meningsfloraen like mangfoldig blant norske jøder som blant norske muslimer. Her om dagen snakket jeg med ung norsk jødisk jente på et arrangement jeg ledet.

På jakken hadde hun et Palestina-flagg.

Jøder i Norge er norske og tilhører Norge. De er en av landets minste og mest sårbare minoriteter. De må beskyttes. Det er fellesskapets ansvar.

Hvorfor er det slik at mine jødiske venner ikke føler seg helt trygge i Norge og mener at det har blitt vanskeligere å være jøde etter 7. oktober?

Mange skjuler hvem de er fordi klimaet har blitt hardere. De vet at også muslimer og i dette tilfelle palestinere kjenner på frykt.

Men ettersom det bor over 200.000 muslimer i Norge og at de i enkelte nabolag og skoler er i flertall, så kjenner de trolig ikke på den samme frykten, mener de.

I 2025 skal ingen mennesker i Norge behøve å gjemme seg. Beskytter vi ikke våre minoriteter, mister vi alt. Vi mister verdigheten vår.

Muslimer og skeive i Norge kan også kjenne på den samme frykten og utenforskapet. Blikkene, netthatet, brente Prideflagg og hijab som spyttes på.

Det finnes flere gode krefter i samfunnet som ønsker å fremme dialog og samhold.

Jødiske veivisere, Skeiv Verden og Muslimsk Dialognettverk er tre gode eksempler, og vi trenger flere.

Vi muslimer og skeive må gjøre alt vi kan for å få en mye mindre minoritet i Norge til å føle seg trygge og velkomne i det norske vi-et.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article