Vi dro på verdens største festival for rødhårede

Er det en slags sekt som har inntatt hotellet jeg bor på?

Alle ved frokostbuffeen har rødt hår. De sender hverandre innforståtte blikk og små smil. Det er som om de sier med øynene: «Jeg vet hvorfor du også er her.»

Så drar jeg kjensel på den trygge lyden av trøndersk. To stjørdalinger er også her i den nederlandske byen Tilburg. De skal delta på Redhead Days, verdens største festival for rødhårede.

– Hvorfor i alle dager er det så viktig for dere å henge sammen med andre med rødt hår? spør jeg dem.

Ann Helen Høybakken og Monne Flatval-Larsen virker ikke helt sikre selv. Onkelen tipsa om festivalen, det hele begynte som en spøk.

– Man er kanskje litt annerledes, men det er jo ikke noe vi tenker på når vi våkner opp om morgenen.

De vet altså ikke helt hva de kan forvente seg denne helga. Men snart skal jeg treffe andre som vet nøyaktig hvorfor de drar hit, år etter år.

Og en som blir direkte dårlig av å være her.

Aktivitetene ingen bryr seg om

Er det for mye å forvente at personen som er sjef for verdens største festival for rødhårede, har rødt hår?

Tydeligvis. Bart Rouwenhorst er som den eneste påkledde på nudiststranda der han spankulerer rundt på festivalområdet med sin utrolig normale hårfarge.

– Får du tyn for ikke å være rødhåret?

– Tja, folkene her bryr seg ikke om det, men de synes jo litt synd på meg og barna mine.

Bart forteller hvordan festivalen Redhead Days startet ved en tilfeldighet for 20 år siden. Han var en hobbymaler som gikk ut i lokalavisa og etterlyste 15 rødhårede modeller. Ti ganger så mange dukket opp.

De syntes det var så gøy å henge sammen at de ba Bart om å organisere flere slike møter. Han klarte ikke å si nei, og så ballet det på seg.

Festivalområdet hans er nå ferdigrigget med teltcamp, matutsalg, festivalscene, leirbål og aktivitetsboder. Inne i et varmt telt arrangeres speed-date. Noen meter unna pågår det et fyrig salsakurs. Litt lenger bort kåres det beste røde skjegget.

Men inni en av bodene dirrer alvoret. Hudlege Christa Wortman maner til å ta hudkreftfaren på alvor. De fleste som er på festivalen, har hudtype 1 og er i faresonen.

Med tanke på hvem som er her, er været det verst tenkelige: sol og skyfritt. Det er heldigvis rik tilgang på solkremdispensere og steder man kan søke skygge.

Før Bart får gå, må han svare på et viktig spørsmål:

– Hvorfor har dere ikke booket Ed Sheeran eller Tori Amos til festivalscenen?

– Vi har spurt festivaldeltakere om hva de liker med festivalen og hvorfor de kommer tilbake. Ingen nevnte noe om aktivitetene våre. Alle sier at det er for å møte andre rødhårede.

Akkurat på det punktet er noen festivalgjester mer sulteforet enn andre.

Når Lucca får gli inn i mengden

Et klistremerke med det brasilianske flagget lyser fra brystet til Lucca Fonseca. Han er langt hjemmefra, men føler likevel at han har kommet hjem.

23-åringen har reist ens ærend fra hjembyen Salvador i Brasil. Der skinner sola hele tiden. Folk der snakker fortsatt om kuldekatastrofen for ti år siden, da temperaturen var bare 18 grader. Pluss, altså.

– Hvordan overlever du å bo der?

– I juni måned er jeg ikke utendørs på dagtid. Alt jeg foretar meg, både av jobb og sosialt liv, skjer om kvelden og om nettene.

– Om nettene ...?

– Brasil er på ingen måter det tryggeste landet i verden, men jeg foretrekker det sånn. Det er mindre belastende for huden min.

Han forteller at Brasil er et multietnisk land, men at man skal lete lenge for å finne rødhårede der, særlig i Salvador, som har den høyeste andelen av svart befolkning utenfor Afrika.

– Jeg har ikke blitt ertet for å være rødhåret, men det er hele tiden det blikket: Jeg ser annerledes ut. Så det er en lettelse å være et sted hvor du ikke skiller deg ut hele tiden, sier han.

Samtidig trenger man ikke ha vokst opp nær ekvator for å kjenne seg utafor som rødhåret.

Tyn i hverdagen

Du er kanskje ikke så spesiell om du har rødt hår. 2 til 6 prosent av verdens befolkning på den nordlige halvkule har det.

Likevel er det få nok til at de har blitt utstøtt og mistenkeliggjort.

Sjefsvikeren Judas Iskariot ble av kunstmalere framstilt som rødhåret, selv om det ikke finnes bevis for at han var det. I oldtidens Egypt ble de regelrett ofret til gudene.

Rødtoppen dronning Elizabeth I av England bidro til å øke hårfargens popularitet. Likevel var det ikke nok til å forhindre at hennes hjemland har et eget ord for å plage sånne som henne: «gingerism».

I våre dager ble den verdensomspennende «Kick a ginger day» skapt i kjølvannet av South Park-episoden «Ginger Kids», som mange rødhårede husker altfor godt.

Det er på et vis akseptert at rødhårede må finne seg i å bli vitset om. På de fleste språk finnes det ord eller uttrykk de får slengt etter seg.

«Rose kop!» ropes det i Elias Fontaines retning når han sykler gjennom hjembyen sin i Belgia.

Søsteren Sarah har også fått sitt.

– Det er et ekkelt flamsk ordtak om rødhårede jenter, som sier at den som har rust på taket, har fukt i kjelleren, sier hun.

Det er ikke måte på hvor blide søsknene er, tross dritten de har fått. Ettersom de har blitt eldre, har de blitt stolte over hårfargen, sier de.

Sarah er nå så husvarm at hun gir et lite nikk til fremmede på gata dersom de også har rødt hår.

– Jeg har alltid følt på et merkelig samhold, forteller hun.

Likevel er det noe sårt som ligger og murrer for mange hankjønn på festivalen.

– Jenter ses mer på som hotte, mens gutter heller blir ledd av, sier Sarah, mens broren nikker.

Andrés Amev (24) har sett det samme etter at han flyttet til Europa. Å vokse opp som rødhåret under hissige UV-stråler i Venezuela kunne være utfordrende. Men det fulgte også noen bra ting med på lasset.

– Det var utrolig mye lettere å date jenter i Venezuela enn i Tyskland, hvor jeg nå bor. Der er det ingen som vil date rødhårede menn, sier han.

Stemmer dette? Eller er det bare selvtilliten som er på bånn etter nyhetsartikler om sædbanker som takker nei til bidrag på grunn av lav etterspørsel?

Best å spørre den britiske forfatteren Jacky Colliss Harvey, en slags rødhår-influenser som er vert for en samtalebolk under festivalen.

Hun slår fast at gamle stereotypier lever i beste velgående.

– Å gud, ja! Kvinner med rødt hår ses på som sprudlende, livlige og seksuelt eventyrlystne. De får også ekstra spillerom når det gjelder oppførsel, for «de er jo bare sånn».

– Og menn?

– Der er alle stereotypene negative. Du er enten pysete og lite maskuline eller ville og ukontrollerbare. Alt dette er selvsagt fullstendig tullete.

Det at skuespilleren Damian Lewis ble avfeid som mulig ny James Bond fordi han var rødhåret, provoserer henne.

– Det er så latterlig. Men jeg kjenner faktisk menn som bleiker håret for å skjule at de er rødhåret. En jeg kjenner, synes det var verre å komme ut som det enn som homofil, forteller hun.

LOKALE RØDTOPPER: – Jeg har merket meg at rødhårede gutter ertes mer enn jenter, sier Luuk Aben (til høyre), som er på Redhead Days i hjembyen sammen med kompisen Stefaen Sparidaens.

FORDOMMER: Anna Mineo (til venstre) fra Sicilia sier at folk tror at hun har en spesiell type personlighet siden hun er rødhåret. – Jeg pleier å spøke med at jeg er en liten djevel, mens jeg egentlig er det motsatte. Valentina Sorgente til høyre.

HJEMMEBANE: Arjen Goedhart (til venstre) er den eneste rødhårede i sin hjemby. Når han kommer hit, er det annerledes på en bra måte, sier han. Til høyre: kompisen Alex van Heumen.

RØDT LYDNIVÅ: Det gjaller godt i det varme teltet under speed-daten.

Apropos: Festivalen er preget av pride-lignende budskap om at man kan være den man vil og elske den man vil. At dette hamres inn, skyldes at mange rødhårede har gått rundt og følt seg mindre verdt.

Gunnar Johnsen, som har dratt hit fra Oslo sammen med sin kone, er en av dem som kjenner seg igjen i det.

– Mange rødhårede føler seg i perioder av livet sitt litt stygge. Helt ærlig så har jeg i perioder skulle ønsket at jeg hadde en annen farge, sier han.

På et tidspunkt var han en av dem som bleiket bort rødfargen.

– Det så helt jævlig ut etterpå! Etter hvert innså jeg at jeg måtte være stolt av den jeg var.

– Er det noe du savner på festivalen?

– Jeg er politisk engasjert, og skulle gjerne sett at det var mer fokus på erting av rødhårede på skolen og i oppveksten.

Gunnar har førstehåndserfaring fra oppveksten i Sandnessjøen. Da han skulle begynne på skolen som seksåring, fikk moren hans en merkelig beskjed fra skolen.

– Hun ble bedt om å ta kontakt når Gunnar blir mobbet, ikke om. Det er rett og slett en ide om at sånne ting må rødhårede bare forvente, sier han og smiler litt oppgitt.

Tross at han er en av mange her som har loggført kjipe opplevelser, er ikke festivalstemningen spesielt tung. Folk smiler og ler, idyllen er komplett.

I hvert fall nesten.

En dårlig dag på jobben

At programleder Mikkel Niva skulle ende opp her, var på ingen måte hans ide. Han ville aldri dratt hit på egen hånd.

– Aldri! hamrer han inn.

Han er her sammen med medprogramleder Herman Flesvig for å lage innslag til NRK-serien «Oppdrag Europa». Å dra hit var Hermans overraskelse til Mikkel, vel vitende om at dette ikke kom til å bli satt pris på.

– Jeg mister kontroll på følelsene mine og blir veldig fort irritert av å være her, sier Mikkel.

Moromennene går inn i proffmodus når TV-kameraene slås på. Men Mikkel innrømmer at han er helt kjørt når de slås av.

Han klarer ikke å fokusere. Han ser ned i bakken, vil ikke møte noen blikk, vil ikke snakke med noen.

– Denne typen feiring er med på å sykeliggjøre meg. Den tvinger meg til at jeg skal føle meg spesiell. Men jeg har aldri blitt mobba for å ha rødt hår. Hele livet har jeg bare hatt behov for å være helt normal!

Likevel er det noe her som rører ham. Kanskje skyldes det at han nylig fikk en datter med antydning til rødt hår.

– Jeg ser at det er mange barn her, og det blir jeg glad av. Hvis du vokser opp og føler at du er litt outsider, så er det veldig fint å kunne møte andre og føle at du er en del av noe.

Igjen hamrer han inn hovedbudskapet sitt:

– Men jeg vil ikke være en del av det!

Boblebadet fra helvete

Det er søndag formiddag, og mange er preget av nattas pub-til-pub-runde i Tilburg. De røde varmelampene på uteserveringene fikk festivaldeltakerne til å gå i ett med resten av klientellet.

Ann Helen og Monne hadde det så gøy at de ikke sovna før i firetida på morrakvisten. En guttegjeng med helt vanlige folk uten rødt hår (!) hengte seg på og spanderte drinker.

Lite tyder på at de har kjeda seg. De har ledd hardt og godt av historien om fjorårets skandaløse festival-boblebad, hvor badevannet til slutt var hvitt av avskallet solkrem.

De har også kost seg med å diskutere den seiglivede, absurde myten om at rødhårede ikke har sjel.

– Har dere fått noen indikasjoner på at dere faktisk har det?

– Hahaha, det har vi! Det spørsmålet har kommet opp mange ganger og har vært en gjenganger.

Monne forteller at hun har blitt overøst med komplimenter for sin fine rødfarge av en litt eldre festivaldeltaker som var i ferd med å miste sin.

Ann Helen snakker om hvor stor forskjell det har vært mellom å være barn og å bli litt eldre.

– Det var først da jeg begynte på videregående at jeg fikk komplimenter og kjærlighet for det røde håret mitt, sier hun.

Snart skal de hjem til Stjørdal, men først skal det store gruppebildet tas. Der har de tenkt å stå aller fremst.

Anbefalt videre lesning: