Vi burde kunne samtale åpent om okkupasjon, apartheid og krigsforbrytelser uten å bli kalt antisemitter

Forskjellige grupperinger i landet vårt som hevder at negativ kritikk av staten Israel er antisemittisk, har valgt en farlig tilnærming. Å stille spørsmål ved en stats oppførsel er ikke det samme som å nedvurdere eller angripe folk som kan ha bånd til den staten. Staten Israel er representert av ambassaden i Oslo, ikke av de jødiske borgerne i landet vårt.

Som et liberalt demokrati må vi kunne trekke en klar grense: Hat, diskriminering eller vold mot jøder er antisemittisk og uakseptabelt; kritikk av en utenlandsk regjering er ikke det.

Offentlige myndigheter og forskningsmiljøer i Norge henter definisjonen av antisemittisme fra International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA). I tillegg bruker aktører som Antirasistisk Senter og HL-senteret en bred forståelse som fanger opp både historiske og moderne uttrykksformer. Det betyr at begrepet dekker alt fra tradisjonell, religiøs jødehets og raseteori, til moderne former der Israel-kritikk eller antisionisme glir over i jødehat.

Definisjonene understreker at jøder gjøres til kollektive syndebukker, uavhengig av den enkeltes handlinger. Den norske statens oppfølging av definisjonen, inkludert eksempler på hva som faller inn under begrepet, er beskrevet i detalj i regjeringens «Handlingsplan mot antisemittisme». Uansett må vi understreke at IHRA gjør det klinkende klart at kritikk av Israel, innenfor samme rammer som kritikk av andre stater, ikke kan ses på som antisemittisme.

Den offisielle linjen fra den norske regjeringen i forhold til Israel er at Israel har en «rett til å eksistere» og rett til å forsvare seg. Men den norske ledelsen presiserer samtidig at dette må skje innenfor rammene av folkeretten. Det er på dette punktet Israel svikter totalt. I virkeligheten er det slik at IDFs grusomhet i praksis er grenseløs. Israel er i ferd med å desimere hele Gazastripen og har drept og fortsetter å drepe titusenvis av palestinere.

Mens Russlands angrep på Ukraina førte til umiddelbare sanksjoner internasjonalt, kan Israel, takket være en eksepsjonell unnfallenhet fra de fleste land i det internasjonale samfunnet, fortsette med sine krigsforbrytelser, folkemord og apartheidpolitikk på Gaza, på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Ingen annen stat kan ture fram på den måten bare fordi den har en «rett til å eksistere».

Påstander om «retten til å eksistere» og anklager om antisemittisme i debatter om Israel, ekskluderer en åpenhjertig diskusjon om staten Israel, dens handlinger, moral og ansvar. Vi burde kunne samtale åpent om okkupasjon, apartheid og krigsforbrytelser uten å bli kalt antisemitter.

Bilder av og beretninger om de enorme ødeleggelsene i Gaza har påvirket og endret den globale opinionen. Seksti prosent i USA sier nå at de har et negativt syn på Israel. Flertallet i mer enn 30 land har et negativt syn på Israel og uttrykker liten eller ingen tillit til Netanyahu. Selv Donald Trump kan for en gang skyld være inne på noe riktig når han forteller Benjamin Netanyahu: «Alle hater deg nå. Alle hater Israel».

Vi er mange som har marsjert for en slutt på den israelske okkupasjonen, krigføringen og skape frihet for Palestina. Slike protester mot Israel er ikke antisemittiske.

Noen av Israels støttespillere forklarer det enorme engasjementet til fordel for Palestina med påstander om feilinformasjon og jødehat.

Vi som lar oss engasjere, representerer utvilsomt et mangfold. Men de stigmatiserende begrepene som brukes om oss slår helt feil. Det er rett og slett slik at vi som er palestinernes støttespillere, umulig kan puttes i en og samme bås siden vi representerer svært ulike kulturer, aldersgrupper, nasjonaliteter, religioner og politiske bakgrunner.

Et minste felles multiplum trenger ikke være annet enn at vi praktiserer et grunnleggende syn på menneskeverdet: At alle mennesker har en ukrenkelig og like høy verdi – også palestinere.