Vi blir behandlet som et problem

Særlig gjelder dette praksisen rundt musikkbruk og stoppesteder. Vi har vært heldige og fått områder hvor vi kan samles, men antallet er svært begrenset, kun syv dager i løpet av russetiden. Når vi først har stoppestedene, opplever vi at politiet ønsker oss vekk.

Når vi knapt får spille musikk – selve kjernen i russefeiringen – blir det vanskelig å forstå hvordan politiet samtidig kan hevde at de ikke ønsker å ødelegge russetiden.

Politiet har selvsagt ansvar for orden og sikkerhet. Ingen bestrider at lover og regler skal følges. Men i en rettsstat skal ikke myndighetene bruke strengere tiltak enn nødvendig.

Når vi samles på områder vi selv er blitt henvist til, bør ikke utgangspunktet være overvåkning og bortvisning.

Et enda større problem er mangelen på tilrettelegging fra kommunene og private aktører.

Det finnes altfor få godkjente stoppesteder i Agder, og konsekvensen er at russetiden blir mer ekskluderende.

Enkelte grupper med økonomiske ressurser eller private avtaler har kjøretøy, mens mange andre – særlig vandrerussen – blir stående uten sted å være.

For vandrerussen betyr det mindre sosial tilhørighet og større risiko for å havne utenfor fellesskapet.

Det er vanskelig å snakke om inkludering når store deler av russen i praksis ikke har noe sted å oppholde seg.

Manglende tilrettelegging og streng håndheving skaper ikke bedre dialog. Det skaper frustrasjon og mistillit mellom ungdom og myndigheter.

Russetiden varer bare noen få uker. Da bør målet være å skape trygge og forutsigbare rammer – ikke å gjøre feiringen så vanskelig at vi sitter igjen med følelsen av å bli behandlet som et problem, fremfor ungdom som ønsker å feire en viktig milepæl i livet.