Vi betaler millioner for forskningsartikler nesten ingen finner

Akademisk publisering er en lukrativ business, skriver innleggsforfatteren. Bildet er fra Universitetet i Oslo, Blindern. Arkivfoto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Forskningen blir stadig mer uoversiktlig, utilgjengelig, fuskeutsatt, samlebåndsprodusert, ensrettet og kostbar. Men få roper ut, av frykt for å fremstå som en tosk.

Det norske samfunnet bruker millioner på publiseringsavgifter til vitenskapelige tidsskrifter, mens det i flere rapporter er avdekket at befolkningens tilgang på forskning stadig svekkes. Forskere betaler titusenvis pr. publiserte artikkel, en praksis som bidrar til en rekke problemer som det ikke snakkes høyt om.

Det råder flere myter som tildekker et voksende trusselbilde som gir dyr, utilgjengelig, diskriminerende og upålitelig forskning.

Myten om åpen tilgang

Open access (åpen tilgang)-modellen har presset frem nye forretningsmodeller for tidsskriftene som tidligere solgte abonnementer på papirutgaver. Forskere betaler nå article publishing charges (APC) for å få bli publisert, og 20.000–30.000 kroner pr. artikkel er vanlig.

Åpen tilgang bør innebære at artikler publiseres fritt og gratis for alle, men helt så enkelt er det ikke. En stor del av disse artiklene er plassert bak en eller annen form for betalingsmur eller teknisk blokade.

I en tid der den oppvoksende slekt stoler mer på influensere enn på fagfolk, burde begrenset tilgang til forskning bekymre flere enn meg.

Åpen tilgang gir ikke uten videre tilgjengelig forskning, og slike tidsskrifter er dessuten i mindretall blant vitenskapelige tidsskrifter. Fortsatt er abonnementsløsninger den dominerende modellen.

Problemer opprettholdes av forskningsmiljøenes higen etter prestisjepublisering. Det blir spøkefullt sagt at mafiabosser på Sicilia ergrer seg over at de ikke slo seg opp på akademisk publisering. Inntjeningsmulighetene er enorme, og straffereaksjoner for lovbrudd er minimale.

Prestisjemyten

Fordeling av forskningsmidler og tildeling av karriereopprykk krever et rangeringssystem. Impact factor brukes nå som parameter for evaluering av forskernes artikler. Jo høyere impact factor tidsskriftet har, desto høyere prestisje.

Tidsskriftenes impact factor styres i stor grad av hvor mye de publiserte artiklene blir sitert. Men det er ingen direkte forbindelse mellom siteringsmengde og kvalitet. Forskere kan fuske seg til høye siteringstall gjennom samarbeid i såkalte siteringskartell, eller sitere seg selv unødvendig mye.

Uansett hva man mener om forholdet mellom siteringstall og forskningens kvalitet og betydning, fører uansett siteringsdrevet til alvorlige problemstillinger.

Myten om verdien av konkurranse

Akademisk publisering er en lukrativ business som har banet veien for det man kaller paper mills. Der kan forskere kjøpe forfatterskap på fabrikkerte artikler. En annen variant er røvertidsskrift, som utfører et minimum av redaksjonell kvalitetssikring. Selv velrenommerte tidsskrifter er blitt tatt i å kutte svinger.

Et annet problem er at prestisjepubliseringsjaget fører til konformitet og smale forskningsmodeller. Veletablerte problemstillinger gis forrang, originalitet og innovasjon ryker. Nye ideer som utfordrer det etablerte, får færre siteringer. Eldre, etablerte, mannlige forskere fra engelskspråklige land har dessuten større sjanse for å få artikler publisert i prestisjetidsskrifter enn andre.

Prestisjeorienteringen gir dyr og utilgjengelig forskning, svekket inkludering og innovasjon, samt gir rom for uetiske publiseringspraksiser. Tilliten til forskningen blir her en ekstrakostnad.

Norske myndigheter ønsker at norsk forskning skal være tilgjengelig for enhver borger som kan ha interesse og nytte av den. Det snakkes varmt om vern og utvikling av norsk fagspråk. Mekanismene i prestisjepublisering driver imidlertid i motsatt retning av ønsket politikk. Problemene kan ikke løses uten at myndighetene innfører tiltak overfor faktiske publiseringspraksiser. Slike som ikke innrømmes åpenlyst.

Hvem tør si høyt at keiseren går rundt uten klær?