«Vi ber fortsatt for kong Harald, hans hus og hans etter­kommere»

Som forord vil jeg nevne et uttrykk som sto sterkt i min tid i Sjøforsvaret: «Konge – land og flaggets heder».

I 1971 var jeg i førstegangstjeneste som sanitetsgast på KNM «Harald Hårfagre», også kalt Madlaleiren. Den 22. september var flere av oss på sykkeltur til Solastrand hotell, noen kilometer unna. Da vi kom tilbake, fikk vi vite at prinsesse Märtha Louise var født.

Mange år senere, 29. juni 2016, fortalte jeg dette til dronning Sonja under et arrangement på Myren Gård i Kristiansand i forbindelse med 25-årsmarkeringen for tronskiftet. Det var plaskende regn den dagen, men da konge- og kronprinsparet kom, ble det opphold. Det ble et møte jeg aldri vil glemme.

Da dronning Sonja var på Lista fyr og besøkte galleriet til Alfred Vaagsvold, var det sterk vind og nesten orkan i kastene. Jeg sendte henne en fyrkalender som hun takke for og satte pris på.

Min kongeinteresse startet tidlig. I 1957 var jeg seks år gammel da kong Haakon døde. Jeg husker godt landsorgen, minnealbumene og følelsen av å ha mistet en høyt elsket konge. Han var et forbilde for mange, særlig under krigen. Hans klare nei til okkupasjonsmakten bidro til at monarkiet besto. Slagordet «kongen lever» var synlig både på veier og vegger.

På Nordberg Fort var det for noen år siden en utstilling om prinsebarna i USA. Også kong Haakon hadde en bok om grunnloven på innerlomma. Mange fra Lista rodde ut til krigsskipet som brakte kongen hjem fra England. Kongen fikk en varm velkomst han sikkert ikke hadde forventet, midt på åpne Nordsjøen. På Honnørbrygga ble han tatt imot av hele sitt folk og kronprins Olav 7. juni 1945.

I 1972 var jeg til stede da kong Haakon-statuen ble avduket på 7. juni-plassen ved UD i Oslo. Alle kongehus for øvrig fra Norden var til stede og det var fint og høytidelig. Den rake kongen med uniformsluen mot brystet taler fullt ut for seg selv.

Jeg har siden reflektert over hvordan kong Haakon ofte kommer i skyggen av senere skikkelser. Da kong Olav ble kåret til «århundrets person», syntes jeg egentlig det burde vært kong Haakon. Hans innsats og betydning kan vanskelig overvurderes. Men han kom litt ned på listen sammen med personer som Einar Gerhardsen og Erik Bye.

Et av de sterkeste minnene jeg bærer med meg, er fra 1954, da kronprinsesse Märtha døde. Jeg ser for meg den unge Harald, bare 17 år gammel, bak sin mors båre. Det er også blitt sagt at kong Olav sørget resten av livet etter tapet av sin hustru – noe kong Harald selv bekreftet i 2016 med ordene: «Han gjorde nok det.»

Kong Olav ble en folkekonge, men også en konge med tydelig autoritet. Blant annet tok det ni år før han ga sin tillatelse til at Harald og Sonja kunne gifte seg. Da forlovelsen endelig kom 19. mars 1968, var det en stor dag. Bryllupet sto senere samme år i Oslo domkirke.

Jeg har aldri snakket med kong Olav, men jeg har sett ham mange ganger. En gang satt jeg som bussjåfør bak kongebilen. Kongen kjørte selv, med adjutanten ved siden av. I speilet så jeg ansiktet hans og det vennlige smilet han alltid bar. Slike øyeblikk setter spor.

Jeg har vært så heldig å møte både kongeparet og kronprinsparet. To personer jeg gjerne også skulle ha møtt, er prinsesse Astrid og prinsesse Märtha Louise. Prinsesse Astrid har i mange år gjort en stor innsats for kongehuset, og fortsetter med det også i høy alder.

Jeg har også opplevd kongebesøk i Lyngdal, der prost Paul Gerhard Birkeland spilte en viktig rolle. Senere fikk han prinsesse Astrid til å avduke en byste av kong Olav ved rådhuset i Lyngdal.

Da kong Olav døde i januar 1991, gjorde det sterkt inntrykk. Jeg var på Slottsplassen både dag og kveld, hvor folk la ned blomster og tente lys. Sammen med prost Birkeland gikk jeg inn i slottskapellet og bøyde hodet foran båren. Minnemarkeringen var så sterk at den senere har dannet mønster for hvordan vi minnes andre, blant annet ved trafikkulykker.

På 1960-tallet hadde jeg flere interesser, men én sto over alle: Troen på en treenig Gud. Ved siden av dette fulgte jeg kongefamilien tett, i tillegg til internasjonale begivenheter som Kennedy-familien og trafikken med Amerikalinjens båter.

19. mars 1968 ble en jubeldag. Harald og Sonja forlovet seg. Og 29. august samme år ble de to viet av biskop Fridthof Birkelid i Oslo Domkirke. Deretter handler det meste om neste generasjon – på godt og vondt.

Jeg slutter meg til Terje Briskelids ord i Lister og Sten Sørensen i Vårt Land: Vis nåde, på like vis som vi har en nådig treenig Gud.

Vi ber fortsatt for kong Harald, hans hus og hans etterkommere.

Kongeinteresserte

Sander T. Sandersen,

Vanse

Innlegget er noe forkortet og komprimert

Red.