Velg tur etter evne

Søndag 8. februar gikk to skøyteløpere gjennom isen på Aksdalsvatnet i Tysvær og omkom. I etterkant av denne tragiske ulykken forteller lokalbefolkning med nærhet til Aksdalsvatnet i intervju til NRK, at de i flere dager har vært bekymret for at ulykker skulle skje.

Fra hjemmet sitt hadde de sett at det var partier med usikker is ute på vannet, samtidig som flere skøyteløpere var ute og gikk på isen. I et forsøk på å forhindre mulige ulykker, hadde de lagt ut meldinger om usikker is på Facebook og oppsøkt turgåere som var ute på isen. De hadde også varslet nødetatene og kommunen, i håp om at de kunne komme ut med informasjon og skilting om utrygg is.

Men bidrar skilting og informasjon nødvendigvis til tryggere ferdsel? Ved Prestvannet, som ligger i et sentrumsnært og populært friområde i Tromsø, husker jeg fra min barndom at det sto et permanent skilt langs gangveien rundt vannet med påskriften: «Isen er usikker».

Skiltet så unektelig rart ut om sommeren når sola speilte seg i vannet og i midten av februar, når isen var halvannen meter tykk. Ikke så det ut som om folk brydde seg særlig om skiltet heller. De fleste skjønte at skiltet kun «snakket sant» et par uker om høsten og våren.

Men er det egentlig kommunen, nødetatene eller bekymret lokalbefolkning sitt ansvar å informere skøyteløpere og turgåere om hva som til enhver tid er isforholdene på vannene rundt om i vårt langstrakte land?

Ordfører Monika Lindanger i Tysvær kommune ble intervjuet etter ulykken. Hun har det korte og klare svaret på dette: «Vi har så mange vann i Tysvær kommune at vi ikke klarer å trygge alle vannene». Poenget til ordføreren er at Tysvær kommune, i likhet med de fleste kommuner i Norge, har en mengde ulike naturtyper, som alle rommer farer som kan øke risikoen for skade på liv og helse.

Det sier seg selv at det er en umulig oppgave å skulle kartlegge, skilte, sette opp sperrebånd, gjerder eller informere på sosiale medier om endringer og utviklingen i alle disse naturtypene til enhver tid.

En visshet om nettopp dette poenget ligger dypt forankret i den norske friluftslivstradisjonen, hvor det er et bærende prinsipp at det er den som ferdes i naturen som må ha det fulle og hele ansvaret for egen sikkerhet. Slik bør det fortsette å være, for sikkerhetens skyld. For naturen er omskiftelig og forholdene kan endre seg raskt.

For skøyteløpere og turgåere kan isforholdene være svært ulike fra vann til vann, og på det samme vannet kan det være områder med svært ulike isforhold. På store vann og på sjøis kan det være åpent vann der det var farbar is for en time siden.

Det eneste sikre i møte med islagt vann er derfor at det ikke finnes sikker is, bare sikre skøyteløpere og turgåere.

Det å være en sikker skøyteløper eller turgåer, innebærer først og fremst å følge
prinsippet om å velge tur etter evne.

Dette innebærer en selvransakelse i forkant av turen der du vurderer egne kunnskaper, ferdigheter og erfaringer og tilpasser turen etter dette. Det holder ikke å følge i sporet etter andre som er utpå isen, ettersom en ikke kan vite hvilke vurderinger som ligger bak deres veivalg.

For alt en vet så følger man sporet til noen som er på tur langt over evne.

For å ferdes på tur etter evne på islagt vann, må du ha tilstrekkelig kunnskap om hvordan man kan lese isen og vannet for å vurdere isens bæreevne. Dette er kunnskap som finnes tilgjengelig i bøker, på nett og som tilbys i ulike lag og
foreninger som eksempelvis DNT.

For de som har denne kunnskapen finnes det iskart og isvarsel på Varsom.no, der en kan lese og analysere observasjoner gjort av andre, og få en indikasjon på hva en kan forvente seg av isforhold.

Selv om man har denne kunnskapen, vil det alltid være en restrisiko for å gå igjennom isen. Derfor må en ha sikkerhetsutstyr som ispigger, klatresele, kasteline og klesskift pakket i vanntett pose i ryggsekken.

Sist, men ikke minst må en ha øvd på å bruke dette utstyret i redningsøvelser hvor man møter den samme «virkeligheten» som en møter ved et uhell.

Det hjelper lite å ha nytt og fint utstyr dersom du ikke vet hvordan eller om du får til å bruke det.

Det er for sent å finne ut av dette når du ligger i en råk med valne fingre og har ispiggene i sekkelokket og ikke lett tilgjengelig rundt halsen. Eller når kastelinen ligger i bunnen av sekken og ikke festet i klatreselen og tilgjengelig på kroppen, slik at den kan kastes inn til hjelpere.

Om en ikke har kompetansen som er beskrevet her, er man fort på tur over evne og er ikke å regne som en sikker og ansvarlig skøyteløper eller turgåer. Ansvaret er ditt!

Til slutt, for alle som ikke har slik kompetanse, så finnes det heldigvis turlag og foreninger som arrangerer turer med dyktige turledere, og man kan gå på kurs og lære om is-sikkerhet og ferdsel.

Flere kommuner er også flinke til å tilrettelegge for lokalbefolkningen ved å brøyte og merke løyper på islagte vann, i perioder der isen er stabil og kan regnes som trygg.