Veien til velstand

<-RADOSŁAW SIKORSKI

Polens utenriksminister

Da jeg nylig scrollet gjennom sosiale medier, kom jeg over et kart som viste alle land med høyere BNPBruttonasjonalprodukt, som er verdien av alle varer og tjenester som produseres i et land i løpet av et år. per innbygger enn Polen i henholdsvis 1990 og 2018.

Forskjellen var slående. For 35 år siden var det mange slike land, ikke bare i Europa, men også i Sør-Amerika, Asia og Afrika.

Over tid har antallet imidlertid falt betydelig. I 2018 var det ikke lenger noen søramerikanske eller afrikanske land markert på kartet.

Innen 2025 vil gruppen blitt ha enda mindre. Ifølge IMF var Polens BNP per innbygger i 1990 kun 6 690 dollar (i dagens verdi). Innen 2024 vil det ha vokst nesten åtte ganger til 51 630 dollar.

Alt dette på bare tre tiår – én generasjon.

Og veksten fortsetter. Ifølge Europakommisjonens prognoser vil Polens økonomi i 2024–2025 være den raskest voksende blant de store økonomiene i EU.

Hvordan skjedde dette?

I tillegg til polakkenes store arbeidsinnsats var det to hovedfaktorer – eller mer presist, to institusjoner – som bidro til denne økonomiske suksessen: NATO og EU.

Den første, som Polen ble medlem av i 1999, ga sikkerhetsgarantier og bidro til å overvinne den flere tiår gamle delingen mellom Øst- og Vest-Europa.

Den andre, som vi ble med i fem år senere, tok utjevningen av historiske forskjeller enda et steg videre. EU-medlemskapet ga oss tilgang til såkalte «samhørighetsfond», men viktigst av alt – til det felles europeiske markedet.

Etter kommunismens fall i 1989 og gjeninnføringen av kaotisk demokratisk politikk var det én ting som forble konstant, uansett hvem som satt med makten: Polens målrettede innsats for å bli medlem av NATO og EU. Hvorfor?

Vi er en stolt nasjon, men et mellomstort land. Vi verdsetter vår lange historie – i år er det tusen år siden kroningen av vår første konge – men vår befolkning er likevel mindre enn den samlede befolkningen i Beijing og Shanghai. For å utnytte vårt fulle potensial på den internasjonale scenen, trenger Polen allierte.

Det som har vært sant for Polen – et fattig land i 1990, preget av fire tiår med russisk dominans og økonomisk vanstyre – kan også være sant for mange av de såkalte «mellommaktene» i Asia, Afrika og Sør-Amerika som leter etter muligheter for vekst.

Disse landene trenger ofte det samme som Polen desperat trengte for 35 år siden og fortsatt drar nytte av: god styring, utenlandske investeringer uten politiske bindinger, men fremfor alt politisk stabilitet, rettssikkerhet og et forutsigbart internasjonalt miljø der naboer heller søker samarbeid enn konflikt.

Faktisk er dette faktorer som kan gagne ethvert land, uavhengig av BNP-nivå.

I dag utfordres verdensordenen på flere fronter – noen ganger av gode grunner.

Mange av de institusjonene som ble etablert for flere tiår siden, inkludert FN og ikke minst FNs sikkerhetsråd, er ikke lenger representative for det globale samfunnet og har store problemer med å håndtere dagens utfordringer.

Det de trenger, er imidlertid grundig reform, ikke total avvisning.

For dem som er desperate etter endring, kan maktbruk virke fristende. Det vil være en feil. Å forlate internasjonale dialogarenaer og ty til vold fører oss ingen steder.

Ta for eksempel Russlands uprovoserte angrep på Ukraina. Ifølge Kremls propaganda er dette en rettferdig reaksjon på en angivelig vestlig imperialisme som truer Russlands sikkerhet.

I realiteten er det en moderne kolonikrig mot det ukrainske folket, som – akkurat som vi polakker for 30 år siden – ønsker seg et bedre liv og vet at de aldri vil oppnå dette ved å forbli underlagt Russland.

Det er derfor de blir straffet – for å prøve å frigjøre seg fra en tidligere stormakts kontroll. Kremls aggresjon er et desperat forsøk fra et sviktende imperium på å gjenopprette sin innflytelsessfære.

En russisk seier – måtte den aldri komme – vil verken skape en mer rettferdig verdensorden, eller gagne land som er misfornøyde med dagens situasjon. Den ville ikke engang gjøre Russland mer rettferdig eller velstående.

Tvert imot: I dag er det flere politiske fanger i Russland enn det var på 1980-tallet, da Sovjetunionen invaderte Afghanistan. Antallet drepte er også mye høyere.

LEDER EU: – Sikkerhet er vår høyeste prioritet – på alle nivåer, fra militært og økonomisk til digitalt. Bildet: Polens EU-minister Adam Szłapka. Foto: LESZEK SZYMANSKI / EPA / NTB

Krig fører sjelden til velstand. Polen har gjennom det siste årtusenet opplevd sin andel av invasjoner og opprør mot okkupasjonsmakter.

Det som til slutt har gitt oss velstand, er tre tiår med fred, forutsigbarhet, internasjonalt samarbeid og politisk stabilitet.

Derfor har Polen, som leder av EUs ministerrådEt av EUs viktigste beslutningsorganer, der ministre fra medlemslandene møtes for å diskutere og vedta lover., gjort én ting klart: Sikkerhet er vår høyeste prioritet – på alle nivåer, fra militært og økonomisk til digitalt.

Et trygt, velstående og åpent Europa gagner ikke bare europeerne, men hele verdenssamfunnet. Akkurat slik det har gagnet Polen de siste tre tiårene.

Det høres kanskje kjedelig ut, men det virker.

Bare se på tallene.

Teksten er oversatt fra engelsk av VGs debattredaksjon, med assistanse fra AI.