Var presten Martin Luther verdens første influenser?

Historien om Martin Luther, som på mange måter har formet vår julefeiring, gir et interessant blikk på vår egen tid, skriver Peder Nyeggen. Foto: Frederik Ringnes, NTB

I en tidsalder hvor alt går raskere, blir tradisjoner ekstra viktige.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Om få dager går vi inn i 2025. Med det feirer vi 25-årsdagen for det 21. århundre. Fremfor alt er tiden siden 2000-tallet kanskje blitt definert av den moderne informasjonsteknologiens og internettets fremvekst. Det kjennes på et vis som at verden er kommet litt nærmere. Med økt økonomisk, kulturell og politisk sammenveving kjennes det også ut som om ting i vår tid går mye raskere.

Kanskje føles det særlig slik når det går nådeløst treg julesjakk på TV, ribben skal steke i flere timer, og man har et tre inne i stua. Men på én måte stemmer diagnosen uomtvistelig: Med tettere bånd til omverdenen er det mer som påvirker oss. Med skjermen foran fingertuppene er det mer vi får vite om. Det er rett og slett mer som skjer, hele tiden.

Den avdøde professorkjempen Thomas Hylland Eriksen beskrev dette med begrepet øyeblikkets tyranni. Når vi tilgjengeliggjør oss selv på internett, forteller han, henger vi med i en raskere tid, frakoblet naturlige tidsmessige og geografiske skiller. Denne tiden kaller han kairos.

Ved å henge med i den verden som går litt raskere, mister vi imidlertid en saktere tid, kronos, som hviler i frakobletheten og stillheten. Den analoge, mer saktegående tiden, mener han rommer øyeblikk av en annen mening og kvalitet. Lar vi oss sluke av trangen til å henge med, lar vi kairos herske over kronos. Den raske tiden blir en tyrann.

Verdens første influenser

En artikkel jeg snublet over tidligere i år, illustrerer forskjellen på interessant vis. Mer spesifikt handler den om hvordan informasjon spredte seg blant mennesker før informasjonsteknologiens tidsalder. Festlig nok beskriver den protestantismens far, Martin Luther, som historiens første influenser. Historien om mannen som på mange måter har formet vår julefeiring, gir et interessant blikk på vår egen tid.

Bevæpnet med datidens informasjonsteknologiske nyvinning –trykkpressen – kunne Martin Luther nemlig omgå kongen og den katolske kirkens autoritet og distribuere budskapet sitt rett til følgerne sine. Litt som dagens influensere, som ved hjelp av nye plattformer kan snakke rett til tilhørere og tilskuere uten å måtte tenke på pressen og forlagshusenes definisjonsmakt. Uten sammenligning for øvrig.

Etter at Martin Luther spikret opp sine 95 kirketeser i Wittenberg høsten 1517, tok det imidlertid svært lang tid før ideene hans spredte seg. På Luthers tid kunne kulturelle og politiske ideer kun nå andre gjennom brev, handelsruter og fra munn til munn. Interessant nok hadde derfor byer hvor det bodde bekjente av Luther som korresponderte med ham pr. brev, over dobbelt så høy sjanse for å være protestantiske innen 1530. Det var også langt mer sannsynlig at byer som hadde gode handelsforbindelser med Wittenberg, ble protestantiske tidligere.

Først 30 år etter tesene på kirkedøren nådde Luthers ideer Norges bredder. Dette var senere enn både Sverige og Danmark, som hadde større og rikere handelssentre, hvor det kom tilreisende kjøpmenn og studenter av Luther.

Hyperkulturens tidsalder

Kanskje kan man forestille seg at en mer saktegående spredning av kulturelt og politisk tankegods legger til rette for kultur som er mer stabil og varig. For hele 500 år etter feirer vi fremdeles jul i Luthers fotspor.

24. desember er etter sigende datoen for Jesu fødsel. Vi synger julesanger og gir hverandre gaver, og vi har lange tradisjoner for et større fokus på det personlige og familiære enn messe og nattverd. Alt er dypt påvirket av Luthers tekster.

30 år er kanskje ikke mye i en historisk sammenheng. Men bare tenk over kontrasten: I dag kan kulturelle og politiske ideer nå hele jorden i løpet av en halv dag. Den eneste skansen er at vi bor i forskjellige tidssoner. Trender oppstår og forsvinner i løpet av en uke, noen ganger et par dager, noen ganger mindre.

Den koreanske filosofen og kulturteoretikeren Byung-Chul Han beskriver de hurtige kulturelle bevegelsene i vår tid som hyperkultur. Og den belgiske idéhistorikeren Anton Jäger beskriver det politiske aspektet ved det som hyperpolitikk. Begrepene som mange opplever fanger vår tidsalder, taler for seg selv. Nye kulturelle og politiske ideer flommer over oss i en rasende fart. Det får ikke nødvendigvis tid til å bearbeides, prosesseres og feste seg.

Det 21. århundret ligger foran oss. Ved inngangen til år 2025 – i et århundre hvor alt går hurtigere – bør vi kanskje gjøre litt ekstra for å ta vare på den tilstedeværelsen og de tradisjonene som hører til en annen og saktere tid.