Var det riktig å fjerne ordet fra teater­forestillingen?

Historien om det norske samfunnet er også historien om et bestemt ord. Da jeg var barn, var det ganske dagligdags. Noen brukte det som mobbing, for å plage og hetse andre. For ikke-hvite som syntes også den hverdagslige bruken var utrivelig, kan det ha vært vanskelig å si fra.

Men jevnt over, blant majoriteten, ble det ikke oppfattet som rasistisk i seg selv. Det var bare en betegnelse på mennesker som var mørke i huden. Vi sang Thorbjørn Egners sang om «Vesle Hoa» av full hals.

Ordet ble gradvis mer belastet, men kunne fremdeles brukes satirisk. En hvit person kunne bruke det overfor en annen som en slags parodi på hvordan rasistene tenkte og snakket. Man snakket ikke som seg selv, men som de folka, en helt annen type mennesker enn de som snakket sammen.

Så ble det tabu, umulig å ytre, uavhengig av sammenheng. Vitnesbyrd fra minoritetsnordmenn, som bar på sine smertefulle erfaringer, var avgjørende. Begrunnelsene var lette å forstå og respektere for de aller fleste, og ordet forsvant fra vanlige samtaler. Likevel er det én bruk det fremdeles er strid om.

Mange mener at «neger» heller ikke kan brukes for å gjengi noe som har blitt sagt eller skrevet. Heller ikke for å vise nettopp hvordan det har blitt brukt for å skille ut menn og kvinner med bakgrunn fra kontinenter i sør og øst, og gjøre dem til noe fremmed, noe vesensforskjellig, fra hvite. Eller hvordan det har blitt brukt for å legitimere undertrykkelse og forfølgelse.

Dette ståstedet er omstridt. Tidligere i år ble 37 lærere ved Oslo katedralskole tildelt Fritt Ords Honnør for å insistere på sin rett til å vise til historisk bruk av ordet uten å bli beskyldt for selv å være rasister. Og i forrige uke kunne NRK melde at det er fjernet fra «Kvit norsk mann», etter at noen av ungdommene som var publikum under en prøveforestilling reagerte.

Forestillingen er basert på Brynjulf Jung Tjønns diktsamling ved samme navn. I boken gjengis det som ble ropt etter sytten år gamle Arve Beheim Karlsen, som ble forfulgt før han ble funnet død i en elv i hjembyen Sogndal for 25 år siden. «Drep den negeren». Jung Tjønns tekst ble lest opp, uten at noe ord ble utelatt, under 25-årsmarkeringen for dødsfallet.

Men på teaterscenen ble linjen fjernet. Regissør Maren Bjørseth mener det ville vært for distraherende, og stått i veien for det forestillingen ellers vil si. Forfatter Tjønn sier seg enig i avgjørelsen, og NRKs teateranmelder mener scenen der ordet skulle vært med, ble sterkere av utelatelsen.

Det er lett å forstå regissøren. Så klart de som har laget teaterforestillingen ikke ønsker noen konfrontasjon med den gruppen i samfunnet de aller helst ønsker å nå. Så klart de kvier seg for å ta en debatt som vil skygge for andre sider ved «Kvit norsk mann».

Oppsetningen skal også ut til skolene gjennom den kulturelle skolesekken, noe som gjør publikum annerledes enn om den hadde vært forbeholdt et oppsøkende publikum på kveldstid. Skoleforestillingene er ikke noe man uten videre kan velge seg ut av. Da er det nok tryggest å være varsom.

Når det er hensiktsmessig å bruke et så belastet ord, vil være en ulik diskusjon fra gang til gang. Kanskje var det riktig å gjøre i forbindelse med «Kvit norsk mann». Men de overordnede diskusjonen åpner likevel for noen vanskelige spørsmål. Det er blitt ganske vanlig, og det sees også i denne saken, at bare det å høre ordet oppleves som traumatiserende, som noe voldelig. Det settes et slags likhetstegn mellom språk og handling.

Ungdommene som reagerte på prøveforestillingene av «Kvit ung mann» har en annen livserfaring enn meg. Det gir dem en tyngde når de uttaler seg som vi andre ikke har. Likevel lurer jeg på om det er helt passende, i en verden der faktisk rasistisk vold forekommer, å sammenligne det å høre et smertefullt ord med å oppleve et faktisk angrep.

Noen av ungdommene skal ha gitt uttrykk for at ordet fikk dem til å føle seg utrygge. Det betviler jeg ikke. Å få tankene brakt hen til rasistisk vold, eller å få vekket minner om mental vold, er tøft. Men de var ikke utrygge. De var på et av de tryggeste stedene i verden, en teaterscene i Norge, som publikum til en forestilling laget for dem.

En som virkelig ikke var trygg, var Arve Beheim Karlsen, der han løp over broen i Sogndal med forfølgerne i hælene. Det er svært stor forskjell på de to situasjonene, og det ville ikke skadet diskusjonen om den hadde kommet tydeligere frem.

Vi har alle vår tålegrense. Selv unngår jeg å lese detaljer om det uskyldige voksne og barn opplever i forskjellige krigssoner. Det føles som en forpliktelse å holde meg noenlunde orientert, men jeg stanser før jeg kommer til beskrivelsene som vil gi meg mareritt. Andre mennesker har sine personlige grunner for å sky andre historier og temaer. Eller ord. Det må man respektere.

Men det har sine problematiske sider når ingen andre heller kan entre rommet der det språket, de historiene, finnes.

Tabuer kan stride mot sin egen hensikt. De skaper en reell fare for at vi, som kultur, ikke vil se historien inn i øynene, med alt det forstyrrende som finnes der.

Kanskje var det riktig å fjerne et slikt ord fra akkurat denne teateroppsetningen. Men det gir ikke en fasit for hva som er det rette neste gang debatten kommer tilbake.