Valg når man ikke vil velge

«Her skal du få et dilemma av meg»

Det var under konferansen «Framtidsfredag» i Steinkjer sist uke.

Intervjuer Otto Ulseth fra Trønder-Avisa smilte lurt da han på scenen utfordret norsk idretts nye sterke mann, påtroppende generalsekretær i Norges idrettsforbund, Kjell Bjarne Helland.

«2 milliarder kroner til nytt kunstgress for breddefotballen eller én milliard til nytt toppidrettssenter?»

Helland vred seg så synlig som man kan når man står stille bak en talerstol.

Spørsmålet han akkurat hadde fått var ikke bare den første og største utfordringen for ham selv når han begynner i den nye jobben.

Det var hele norsk idretts store valg i ett retorisk dilemma.

Det er spørsmålet ingen tør å svare på.

Helland gjorde det heller ikke. Han begynte med en lengre utredning om Lise Klaveness og kunstgress. Otto Ulseth stoppet ham. Presentasjonen var over.

Nå er det i stedet snart opp til politikerne å svare på spørsmålet Helland forståelig nok prøvde å unnvike.

Det vakre med valg, er at norsk idrett får flere penger, uansett hvem som vinner.

Men de får ikke så mange som de ønsker. Og de varer ikke særlig lenge.

Når valget er over, blir idretten igjen overlatt til seg selv.

Kampen for kunstgresset

Det åpenbare inntrykket er at det mest prekære for norsk idrett er penger til kunstgress, og at det kommer til å være sånn hvert år frem til EU-forbudet mot gummigranulat trer i kraft i 2031.

7 milliarder kroner er tallet som kreves, ifølge en studie Norges Fotballforbund bestilte i fjor.

Selv om det er frem til 2037, og de fleste av de over 1500 kunstgressbanene uansett må fornyes i løpet av de neste årene.

Men høyere uttrykte pengebehov gir i teorien høyere bevilgninger. Derfor hever NFF taket så langt de kan for å vekke dem som har penger.

Og det virker som det lykkes.

Mens man venter på regjeringens handlingsplan, overgår de andre partiene hverandre i lovnader i forkant av valget.

Lengst i løftene har så langt Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum gått.

Han lovet 100 millioner ekstra til utfasing av kunstgress, da han og fotballpresident Lise Klaveness sammen møtte pressen i forrige uke. Neste gang skulle også beløpet dobles.

Penger fra egen pott?

Men under overflaten ligger fortsatt en skepsis, ikke bare fra landslagsspiller Morten Thorsby.

Skepsisen går på idrettens posisjon generelt, og kanskje NFF spesielt.

For får ikke idretten allerede en veldig sjenerøs del av tippemidlene som hvert år fordeles mellom forskning, kultur og nettopp idrett? Idrettens andel av disse milliardene er nemlig på mer enn 60 prosent.

Da er det, ikke overraskende, mange som mener man må begynne med å ta penger fra den potten, når nesten samtlige kunstgressbaner må ha ny fyllmasse.

Idretten er uenig. Særlig alle de 54 særforbundene som ikke er fotball.

Der står foreløpig konflikten.

Og klokken tikker ubønnhørlig videre.

I første omgang frem mot valget. Men tiden frem til forbudet trer i kraft blir stadig kortere.

Fremdeles er ingen i nærheten av å ha et fullgodt og miljøvennlig alternativ klart.

Fremtidens stjernefabrikk liggende brakk?

Den andre siden av dilemmaet generalsekretæren i NIF ble forelagt, handlet altså om toppidrett.

Og dette litt mytiske toppidrettssenteret som nå trenger fornyelse.

I den grad at det må bygges helt på nytt.

Slik skal nye nasjonale ikoner skapes for norsk idrett, og nye forbilder for de oppvoksende generasjoner skapes.

Hvis Stortinget vil.

Ikke så mye tyder egentlig på det akkurat nå.

Selv når kulturminister Lubna Jaffery er på sjarmvisitt på det nåværende senteret for selv å vurdere tilstanden, vil hun ikke love én øremerket krone.

Det er i beste fall nedslående i et valgår.

For prisen for 12 000 ferske kvadratmeter med stjernefabrikk ved Sognsvann er estimert til minst 1 milliard kroner. De pengene har ikke idretten selv, mener de.

Politikk og manglende prioritering

Men hvis politikerne skal prioritere dette nybygget, går det ut over andre formål.

Som breddeidretten.

Altså der man finner de skadelidende, hvis man ikke får oppgradert kunstgressbanene.

Toppklubbene vil alltid ha ressurser til å klare seg.

Dette er en del av kampen mot økonomisk utenforskap for utsatte grupper av barn og unge, som har idretten som viktigste sosiale arena.

På et tidspunkt hvor anleggsbyggingen i Norge går ned, mye grunnet skrantende kommuneøkonomi.

Idretten har et umulig valg.

For ledelsen i NIF vil slippe å ta belastningen og støyen det vil være å skulle prioritere blant disse, hver for seg vesentlige, fremtidsrettede tiltakene.

Det er forståelig.

For idretten henger hensynene til topp og bredde tett sammen.

Det var påfallende hvordan et helt idrettsting nylig ble avholdt i Oslo uten noen store prinsipielle diskusjoner om hvordan idretten selv burde vekte sine interesser de neste årene.

Når konflikter åpenbart kommer til å oppstå.

Mellom Karsten Warholm og kunstgresset hjemme på Dimna, satt litt på spissen.

Kanskje har idrettspresident Zaineb Al-Samarai og hennes medarbeidere snart ikke noe valg.

Hvis ikke politikerne velger for dem. Slik de er valgt til å gjøre.

Utsolgt på januarsalget

Også andre temaer er selvsagt viktige for idretten.

Men spillmonopolet, som er grunnlaget for hele den norske idrettsmodellen, er allerede reddet en stund til, tross stort press fra utenlandske aktører.

Alle partier ønsker å gi idretten momskompensasjon, selv uten at noen skjønner helt hvorfor de skal betale moms i utgangspunktet.

Og alle vil ha tiltak mot økonomi som barriere. Selvsagt vil de det.

Men enkelte ting får ingen lovnader, selv i valgår.

Nederst på popularitetsstigen ender igjen de som en dag kan bli parautøvere, selv i voksen alder.

For bare ett eneste parti er villig til å love å legge mer penger i den omstridte ordningen med aktivitetshjelpemidler til funksjonsnedsatte over 26 år, mer klinisk omtalt som AKT26.

I år var potten Stortinget hadde bevilget brukt opp 6. januar.

Etter det må du vente til 1. januar med å søke på nytt.

Dette er også idrett. Og helse, sosialisering og en vei tilbake til et mulig arbeidsliv.

Likevel har ingen partier lagt makt bak å øke bevilgningene og gi flere sjansen til et mer verdig liv.

Nå sier flere partier de kanskje vil bidra, også her. I hvert fall frem til september.

Det er valgår.

Det handler om å velge, også for idretten.

Det lover i hvert fall ikke godt for drømmen om et nytt toppidrettssenter.