Utvidet selvbestemmelse ved abort er en ubalansert løsning

En vanlig fortolkning er at i menneskerettslig forstand inntrer retten til liv først ved fødselen, skriver Morten Magelssen. Bildet er en illustrasjon. Foto: Shutterstock

Kvinnens interesser og selvbestemmelse står mot fosterets egenverdi og rett til liv.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Abortloven bør moderniseres. Men også i 2024 er «grunnkonflikten» i abortspørsmålet den samme: Kvinnens interesser og selvbestemmelse står mot fosterets egenverdi og rett til liv.

Fire ulike syn

Det er et vidt spenn i holdninger til abort. Ulike syn på selvbestemmelse kan grovt sett deles i fire.

1. Abort frem til fødsel. Én ytterlighet er å følge Verdens helseorganisasjons (WHO) råd om å fjerne restriksjoner på abort gjennom hele svangerskapet. Da hevder man å ha støtte i menneskerettighetene: Retten til abort følger av retten til reproduktive helsetjenester som utledes av retten til helse. Hva med fosteret? En vanlig fortolkning er at i menneskerettslig forstand inntrer retten til liv først ved fødselen. Men dermed blir fosteret usynliggjort. Det å legge menneskerettighetene til grunn høres progressivt ut. Men da skjules det etiske dilemmaet og bare den ene parten gis vekt: Abort blir kun et spørsmål om kvinnens valg.
2. Uke 18 eller 22. Mer utbredt er det å se abort som en avveining mellom kvinnens selvbestemmelse og fosterets økende verdi ut over i svangerskapet. Mange mener å se en moralsk meningsfull milepæl ved grensen for levedyktighet (uke 22). For mange veier kritikken av abortnemndene tungt: Når nemndene innvilger nesten alle søknader etter uke 12, har de utspilt sin rolle, og kvinner bør skånes for belastningen ved å møte dem. Men hvorfor stoppe ved uke 18? For helt å bli kvitt nemndene må grensen for selvbestemmelse heves til levedyktighetsgrensen – uke 22. Nesten alle argumenter for uke 18 kan også begrunne utvidelse til uke 22. Hvis uke 18 vedtas må nok tanken bare modnes noen år før det kommer nye krav om utvidelse.
3. Uke 12. Andre mener at nemnda likevel er viktig som rådgiver og portvokter, og for å vekte inn fosterets interesser. Nemndene bør forbedres, ikke fjernes. Å beholde grensen ved uke 12 er en måte å tillegge fosteret vekt på. Relevant er også helsepersonells erfaringer med senaborter. To gynekologer spør om politikerne «har sett en nyfødt som er abortert i svangerskapsuke 18». Dersom grensen utvides, vil trolig flere jordmødre reservere seg mot abort.
4. Betinget selvbestemmelse. Det er ulike syn på når det nye livet får moralsk verdi. Men fordi abort fører til at et liv tar slutt, er det et alvor over det. I norsk verditradisjon står «ærefrykt for livet» sentralt. Det spirende livet teller, det gjør krav på vår beskyttelse. Da blir ren selvbestemmelse problematisk, fordi den gravide blir «dommer i egen sak»: Det bør ikke være ren selvbestemmelse, for her finnes det allerede også et annet, gryende selv. Det tilsier at en nemnd, eller samvalg eller obligatorisk rådgivning, kan ha en plass. Da har fosteret også en ekstern instans som tar det i betraktning.

En ubalansert løsning

De to siste gruppene vil ikke kunne støtte en utvidelse av grensen for selvbestemmelse. Også en moderne abortlov må være balansert, vil de mene.

Men måten mange argumenterer på nå, innebærer å gå bort fra balanseringen av den gravides og fosterets interesser som er det naturlige svaret på abort som en verdikonflikt – et etisk dilemma. Fra mitt perspektiv er utvidet selvbestemmelse ved abort en ubalansert løsning.